Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Onsdag 13. februar 2019 er det 90 år siden Frelsesarmeen fikk sin første valgte verdensleder. Det skjedde etter et fem uker langt drama med sterke følelser og juridiske dra-kamper. Konflikten sto mellom en dødssyk mann og deler av hans familie på den ene siden og stort sett resten av verdensbevegelsens internasjonale lederskap på den andre.

William Bramwell Booth (1856 – 1929) hadde vært Frelsesarmeens general og verdensleder siden 1912. Han var blitt utpekt til denne posten av sin far, Frelsesarmeens grunnlegger, som døde det året. I stiftelsesdokumentene til Frelsesarmeen var det bestemt at den sittende general skulle utpeke sin etterfølger. Etter sterkt press fra armeens advokater hadde denne bestemmelsen fått en tilføyelse i 1904: Dersom generalen døde uten å ha pekt ut noen etterfølger, eller generalen ikke lenger fungerte i stillingen, kunne stabssjefen innkalle lederne for Frelsesarmeens arbeid i alle land til et rådsmøte som så skulle peke ut en ny general.
William Booth selv hadde nok sett for seg at stillingen som general skulle være mer eller mindre forbeholdt medlemmer av hans egen familie, en oppfatning som Bramwell også delte.
Frelsesarmeen hadde ekspandert voldsomt i de 17 årene Bramwell Booth var verdensleder. Han var Catherine og William Booth eldste barn og var en kombinasjon av morens klare, lysende intellekt og farens handlekraft og initiativvilje. Men farens robusthet hadde han ikke arvet. Allerede i 1878, 22 år gammel, hadde han sitt første helsesammenbrudd, og reiste på en langvarig rekonvalesens til Värnamo i Sverige. Noen barndom i egentlig forstand kan han aldri ha hatt. Alt som 12-åring arbeidet han ved en anledning 72 timer i strekk for å finne ut av en feil i regnskapene til Misjonen som ingen andre fant ut av. Det har vært hevdet at han i vår tid ville fått diagnosen hyperaktiv, dette som forklaring på hans tilsynelatende utømmelige arbeidskapasitet.

Bramwell som general

Bramwell Booth på hans eldre dager

Som leder var Bramwell Booth en pedant som ønsket kontroll helt ned på detaljnivået. Hans oppfatning av hva det var å «ta det rolig», var å nøye seg med å diktere 30 viktige brev om dagen, få disse skrevet og signert. Da William Booth døde, var sønnen 56 år gammel, og sto på høyden av sin styrke, samtidig som Frelsesarmeen var på høyden av sitt renommé. Han gjorde organisasjonen mer moderne og effektiv, og han fikk lost den internasjonale bevegelsen trygt gjennom de mange utfordringer som Den første verdenskrig representerte. Bare uker før krigen brøt ut, sto han i spissen for en internasjonal kongress i London der tusenvis av salvasjonister fra hele verden var samlet.
Hans nesten ekstreme kontrollbehov gjorde ham også mistenksom, særlig etter hvert som han ble eldre. Flere offiserer opplevde å få sine karrierer parkert etter at de ved en eller annen anledning hadde uttrykt uenighet med generalen. Den eneste som kunne si ham imot og slippe unna med det, var søsteren Evangeline. Men hun befant seg i USA, og det kunne gå år mellom hver gang de møttes.

Helsesammenbrudd
Våren 1928 brøt den 72 år gamle generalens helse sammen.
Da hadde han i årevis kjørt et program som innebar opptil tusen møter og konferanser i løpet av året, og at han talte ved fra 150 til 200 offentlige møter. Brutt ned på dager i året, betyr det i snitt tre konferanser om dagen, og en offentlig tale omtrent hver annen dag. Hver morgen satt han ved skrivebordet klokka sju, og det var sjelden han gikk hjem før klokka 23 om kvelden.
Torsdag 12. april 1928 var siste gang han var på kontoret. Noen uker senere viste han seg offentlig for siste gang. Da som ledsager for sin kone, som var leder for Frelsesarmeens sosialarbeid. Her ga han en kort hilsen. Det var siste gang han talte offentlig.
Det begynte å bli klart at generalen aldri ville kunne komme tilbake i offentlig virksomhet, enn si kunne lede en så stor bevegelse. Som sin far, hadde også Bramwell pekt ut sin etterfølger og deponert et brev om dette hos Frelsesarmeens juridiske rådgiver. Samtidig holdt han åpen tanken om å reversere beslutningen fra 1904 som tilsa at i gitte situasjoner skulle Frelsesarmeens general kunne pekes ut av et råd. Evangeline Booth likte ikke at generalen tenkte i de baner.
I en korrespondanse med sin bror hadde hun argumentert mot det, og han hadde svart. De to hadde møtt hverandre siste gang i 1927, og Eva var bekymret for sin brors helsetilstand.
Da han så ble syk i april 1928, satte hun seg i bevegelse. I forkant av dette hadde hun allerede vært i kontakt med flere av Frelsesarmeens internasjonale ledere, og Bramwells datter Catherine skrev senere i en bok om sin far at generalens helsesammenbrudd kom da han ble informert om at korrespondansen om dette mellom ham og søsteren, og som hadde han oppfattet som fortrolig, var blitt gjort kjent for disse lederne.

Rådet kalles sammen
I november 1928, etter at generalen ikke hadde vært på sitt kontor på flere måneder, gjorde disse lederne en formell henvendelse til generalens nestkommanderende, stabssjef Edward Higgins, og krevde at det ble innkalt til et møte i Frelsesarmeens høye råd for å drøfte situasjonen. Han hadde ikke noe annet valg enn å følge anmodningen, og 8. januar 1929 møttes 63 internasjonale Frelsesarmé-ledere på konferansesenteret Sunbury Court utenfor London.
Selv om Bramwell selv ikke var innstilt på å pensjonere seg, innså han at det toget var gått; nå gjaldt det hvem som skulle peke ut hans etterfølger. Han ville ikke godta at rådet hadde mandat til det. En delegasjon fra rådet ba om, og fikk et møte med generalen, men han holdt fast på sitt. Da skar rådet gjennom og gjorde et vedtak om at general Bramwell Booth var løst fra sitt ansvar, men med full heder og rang.
Nå koblet generalen og hans nærmeste familie inn advokater, men det hele endte med at rådets beslutning ble stående.
Med unntak av generalens aller nærmeste familie, hadde de fleste forstått at Bramwell Booth trengte avløsning. I rådet kjempet hans kone, to av hans døtre og den yngste søsteren Lucy mot at Bramwell Booth skulle pensjoneres.
På motsatt side fant man generalens søster Eva og den tidligere svogeren Frederick Booth-Tucker – enkemann etter generalens søster Emma, som døde i 1903. Ved den endelige voteringen stemte bare fem av rådets medlemmer mot det som ble vedtaket. Med ett unntak tilhørte alle generalens nærmeste familie. Fire medlemmer valgte å avstå, og to var fraværende på grunn av sykdom. Ett medlem av rådet hadde avgått ved døden mens de var samlet.

Valg
Så kunne man gå til valg. Reglene krevde to-tredjedels flertall for den som ble valgt, og to navn ble lansert. Det var stabssjef Edward Higgins og Evangeline Booth. Higgins fikk 42 av stemmene mens Eva Booth fikk 17. Frelsesarmeen hadde valgt sin tredje general.

Arvingen som ble parkert?

Bramwell Booth hadde trolig pekt ut sin datter Catherine som sin etterfølger.

Det er aldri blitt kjent hvilket navn som sto på arket som Bramwell Booth hadde deponert i en forseglet konvolutt hos Frelsesarmeens advokat i 1926. En utbredt oppfatning er likevel at han ønsket sin datter Catherine som sin etterfølger. Hun var på dette tidspunkt 46 år gammel.
Noe som tyder på at hun var farens tiltenkte etterfølger, er det faktum at nettopp på denne tiden ble Catherine Bramwell-Booth, som hun kalte seg, i løpet av svært kort tid forfremmet fra oberstløytnant til kommandør.
Imidlertid ble konvolutten med navnet brent, uten å ha blitt åpnet, i peisen på Sunbury Court før rådet gikk fra hverandre.
Catherine Bramwell-Booth ga aldri opp håpet om å bli Frelsesarmeens general. Ved neste korsvei, i 1934, stilte hun som kandidat mot sin tante Eva, men fikk bare fire stemmer. Eva fikk 32 og ble valgt. Også i 1939 og 1946 lot hun seg nominere. Siste gang nærmet hun seg 70 år. Hennes yngre bror Wycliffe lot seg også nominere til generalposten to ganger, i 1954 og i 1963.
Hadde Catherine blitt sin fars etterfølger, ville Frelsesarmeens historie sett helt annerledes ut.
Som sin far, regnet Bramwell at generalens funksjonstid ikke løp ut før generalen døde. Så kan man jo tenke seg konsekvensene, dersom han virkelig var blitt etterfulgt av sin datter, og hun hadde tenkt på samme måte. Hun levde til 1987, og var åndsfrisk til sin død – 104 år gammel.
Bramwell Booths sorti har også satt sitt preg på hans ettermæle. Det kunne nok ikke unngås, men er samtidig tragisk, for det er ingen tvil om at Bramwell Booth var en betydelig strateg og en betydelig kristen leder. Også mens foreldrene levde, var det han, mer enn dem, som bygde organisasjonen Frelsesarmeen opp fra bunnen av.
Han døde 16. juni 1929, få måneder etter at han var blitt pensjonert. Han ble 73 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard: Generalen– William Booth og Frelsesarmeen (Oslo, 1988)
Coutts, Frederick: The Better Fight. The History of The Salvation Army, vol VI (London, 1973)
Hattersley, Roy: Blood & Fire – Catherine and William Booth and Their Salvation Army (London, 1999)
Larsson, John: 1929. A crisis that shaped The Salvation Army’s Future (London, 2009)

Per Arne Krumsvik fra Askim ble gjenvalgt som leder i Frelsesarmeens Historiske Selskap da Selskapet hadde sitt årsmøte på Majorstua i Oslo lørdag 3. november.

Marit Skartveit er leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid

Årsmøteforedraget ble holdt av doktorgradsstipendiat og frelsesoffiser Marit Skartveit. Hennes tema var: «Retreat – et sakrament som virker?». Marit Skartveit er leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, og har Halden som sitt tjenestested. I foredraget sitt fortalte hun om de gode resultatene man har sett på innsatte med meget alvorlige dommer på seg gjennom bruk av retreat som arbeidsmetode.
I 2020 vil det være 100 år siden Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i norske fengsler.

Styret
Styret i Selskapet har etter årsmøtet følgende medlemmer:
Leder: Per Arne Krumsvik (bildet), Askim (gjenvalg)

Styremedlemmer:
Turid Formo, Drammen (ny), Maria Herikstad, Oslo (gjenvalg), Anna Rebecca Solevåg, Stavanger (gjenvalg), Thormod Langeland, Moss (gjenvalg) og Nils-Petter Enstad, Arendal (gjenvalg).
Varamedlem:
Marta Maria Esepseth, Nesbyen

Fakta:
Frelsesarmeens Historiske Selskap ble stiftet i 2011 og arbeider med å kartlegge og dokumentere Frelsesarmeens historiske arv. Selskapet har siden startet gitt ut en rekke bøker om Frelsesarmeens historie, i tillegg til et tidsskrift som kommer med ett nummer i året. Selskapet arrangerer også konferanser og seminarer med tema fra Frelsesarmeens historie.

Tekst og fotos: Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens historie i Norge begynte på Grønland 9 for 130 år siden.

Frelsesarmeens Historiske Selskap innbyr til årsmøte lørdag 3. november kl. 12.
Møtested: Majorstua korps i Oslo.
Årsmøteforedraget vil bli holdt av leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, major Marit Skartveit. Hennes tema er «Retreat – et sakrament som virker?».
Til behandling foreligger:
* Årsmelding
* Regnskap
* Valg
* Planer framover

Møtet er åpent for alle medlemmer.
Enkel servering.

Anna Rebecca Solevåg er professor i NT i Stavanger (Arkivfototo)

Anna Rebecca Solevåg (45), frelsessoldat i Stavanger og styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap, har fått opprykk til professor i Det nye testamente ved VID Vitenskaplige Høyskole i Stavanger.

Den ferske professoren er spesielt opptatt av representasjoner av funksjonshemming i Det nye testamente og annen tidligkristen litteratur, og har akkurat kommet med en ny bok om dette.
– De siste seks-sju årene har «funksjonshemming i Bibelen» vært en viktig overskrift for mye av mitt forskningsarbeid. Jeg har nettopp utgitt en bok om representasjoner av funksjonshemming i Det nye testamente og annen tidligkristen litteratur. Jeg har også bidratt i flere antologier med artikler knyttet til dette temaet, sier hun til høyskolens nettsted.
– Et annet fokus i min forskning har vært barn og forståelser av barndom i tidligkristen tid. Mitt forskningsblikk på begge disse temaene er å stille spørsmål om forholdet mellom sosiale kategorier og makt: Hvem kommer til orde i tidligkristne tekster? Hvordan beskrives ulike sosiale grupper? Hvordan konstrueres identitet? Hvordan utvikles diskurser og hvordan endrer de seg over tid?

Den nye professoren sier hun ser frem til å fortsette å forske på problemstillinger knyttet til funksjonshemming og teologi.

I FA-historisk sammenheng kan nevnes at hun var redaktør for jubileumsboka «Suppe, såpe, frelse» som ble gitt ut til Frelsesarmeens 125-årsjubileum i 2013.

Major Hans Johnny Nielsen
9. september 1932 – 20. september 2018

Frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen er gått bort i en alder av 86 år.
For fire år siden lot han seg intervjue av Krigsropet om hvordan demenslidelsen gjorde at han følte han mistet seg selv, mer og mer, dag for dag. Samtidig var han trygg på at Jesus var med ham hver eneste dag, og ville være det til siste slutt.
Hans Johnny var en mann med stor intellektuell kapasitet, og var både belest og godt orientert. Trosvitnesbyrdet hans var likevel av det enkle, frimodige slaget. Da biografien om ham ble skrevet til hans 80-årsdag, ble tittelen en salmestrofe som han selv ofte siterte med et glimt i øyet; den om at det er «så godt å være Hans».
Anne Karin og Hans Johnny hadde allerede etablert seg med familie og flere barn da de reiste ut som frelsesoffiser i 1961. Første arbeidssted var Rena. Senere var de stasjonert en rekke steder i Norge som menighetsledere, og senere i Frelsesarmeens sosialtjeneste. De var også stasjonert ved Frelsesarmeens krigsskole, og avsluttet sin aktive tjeneste som ledere for Frelsesarmeens sosialarbeid i Danmark.
Både Anne Karin og Hans Johnny kom fra Stavanger-området, men som pensjonister slo de seg ned først i Grue, der de i flere år drev et retreatsenter. Da de avviklet dette, hadde de i ett år ansvaret for Frelsesarmeens menighet i Ålborg i Danmark, før de for seks år siden slo seg ned i Gjøvik.
Meldingen om at Hans Johnny Nielsen er gått bort blir tatt imot med vemod av hans mange venner både i Norge og Danmark. Han var en særpreget frelsesoffiser med stor integritet. Vi som kjente ham den gang han ennå var i sin fulle kraft, vil huske ham med glede.

Nils-Petter Enstad

General Andre Cox er Frelsesarmeens 20. verdensleder – i disse dager velges hans etterfølger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I disse dager samles 111 frelsesarméledere fra hele verden i London for å velge bevegelsens neste general. Han eller hun vil være den 21. i rekken av det som enkelte har betegnet som «kristenhetens eneste protestantiske pave». 

Med alle mulige forbehold: Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet er nettopp i Frelsesarmeen. Prosedyrene rundt valget av en ny general – faktisk den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt prosedyrene rundt valget av ny pave: Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, dør eller velger å tre tilbake, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge etterfølgeren. 

Det kunne gå hardt for seg da Frelsesarmeen kom til Arendal. Den første lederen for arbeidet ble truet med kniv og den neste ble satt i fengsel for å ha holdt et friluftsmøte. Søndag 18. mars markerer menigheten at den har vært i virksomhet i 130 år.

Frelsesarmeen i Norge begynte sin virksomhet på Grønland i Kristiania 22. januar 1888. «Den nye, rare sekta», som den ble kalt, fikk stor oppmerksomhet, hovedsakelig av det kritiske slaget fra både presse og kirke. Mange av reaksjonene må kunne betegnes som pøbelstreker, og det fortelles om frelseskrigere som ble invalidisert for livstid etter slike konfrontasjoner.

Første utenfor hovedstaden
Den første byen utenom hovedstaden som ble «angrepet» av disse Vårherres krigere, var Arendal. De første møtene ble ledet av den engelske frelsesoffiseren Albert Orsborn sr., som var leder for Frelsesarmeen i Norge på den tiden.

Han hadde med seg en nordmann, Ludvig Dybing, som ble den første korpslederen i Arendal. Dybing var opprinnelig fra Sandnes i Rogaland, men var blitt med i Frelsesarmeen i Australia, dit han og foreldrene hadde utvandret tidlig på 1880-tallet. Også en tredje person var med i «invasjonsstyrken». Han het Andreas Kristoffersen, men han blir borte i historiens mørke etter innsatsen i Arendal.
De tre frelsesoffiserene ble innlosjert hos forstanderen i Den evangelisk-lutherske frikirkens menighet, Paul Wettergren. Den tidligere misjonspresten fungerte som tolk for Orsborn i møtene, og blant dem som tok imot Jesus i disse møtene, var også frikirkeforstanderens datter. Hun ble senere soldat i korpset.

Vekkelse
I løpet av de seks første ukene Frelsesarmeen var i Arendal ble 300 mennesker frelst.
Men det var ikke bare jubel og lovsang. Den første korpslederen, Ludvig Dybing, forteller at en kveld hadde ti-tolv svære karer stilt seg opp utenfor lokalet etter møtets slutt. De skulle ha fått et løfte om så mye øl som de klarte å drikke, bare de ville kverke kapteinen på Frelsesarmeen.

Ludvig Dybing var Arendals første frelseskaptein.

Dybing lot som ingenting, men stilte seg opp på trappa og sa så rolig han kunne: – Så dumt at dere kom for sent til møtet, da gutter, men kom igjen i morgen, for da skal vi ha et nytt, herlig møte her, og når dere blir frelst, kommer dere til å bli noen flotte frelsessoldater.
«Ikke en hånd ble løftet mot meg, men jeg så det blinke i to kniver», skrev han senere. Han legger til at man måtte skaffe lemmer å sette foran vinduene, for det var ikke uvanlig at store steiner og tomflasker kom susende inn gjennom rutene.
Dybing i Norge i tre år, før han vendte tilbake til England, der han tjenestegjorde resten av livet. Han ble pensjonert i 1931 og døde i 1945, 92 år gammel. Som pensjonist bodde han i Kent, og det fortelles at på gjerdet foran det vesle huset hans, hang det i alle år et skilt med teksten: «Are you saved?» – Er du frelst?

I fengsel
Den neste kapteinen for Frelsesarmeen i Arendal het Hans Hansen. Han var opprinnelig dansk, men tjenestegjorde i noen år i Norge, sammen med sin kone.
Sommeren 1889 gjorde han seg skyldig i en forbrytelse som medførte et tre dagers fengselsopphold. Inne i selve Arendal by hadde kristne organisasjoner lov til å holde friluftsmøter, men utenfor byen ble dette regnet som en forbrytelse. Og det var utenfor byen Hans Hansen hadde holdt et møte. Paragrafen han hadde forbrutt seg mot, var en forordning fra 1701 der det het: «Hvo Natt eller Dag med draget Sværd gaar grasat Gange eller nogen Fortræd på Gadene forøver, skal han enten de er beskjænkede eller ei, lade arrestere og siden med mulkt eller andre måter likesom forseelsen er til, efter Politirættens sigelse lade avstraffe …».
Denne forordningen ble brukt med nidkjærhet av mange politimestre og lensmenn i de neste ti årene, men det var altså i Arendal man først blåste støvet av en nesten 200 år gammel bestemmelse. Hans Hansen brukte de tre dagene til blant annet å skrive et dikt som sto i Krigsropet to uker senere. Det er på seks vers, og ett av dem er slik:
Paulus, Peter og Johannes
Silas og saa mange fler
maatte jo og gaa i Fængsel
for den Gud de hadde kjær.
Skulde jeg da staa tilbage,
nu, da Turen kom til mig?
Nei, det vil jeg aldrig gjøre,
glad jeg raaber: «Her er jeg».

Etter 130 år
Etter bare et par år fikk Frelsesarmeen sitt eget hornorkester i Arendal. Dette orkesteret er fremdeles i virksomhet og består av et 20-tall musikanter. I løpet av 130 års virksomhet har en rekke ulike grupper vært startet opp, ikke minst innen barne- og ungdomsarbeidet: Speidergrupper, sang- og musikkgrupper, ungdomskor, hobbyklubber, babysang og selvsagt søndagsskole.
Frelsesarmeen har lang tradisjon for å la menighetsliv og diakoni gå hånd i hånd. I mer enn 75 år drev Frelsesarmeen en såkalt «slumstasjon» i Arendal. Den ble åpnet i 1909 og avviklet på 1980-tallet. Den diakonale dimensjonen er fremdeles sterkt til stede i Frelsesarmeen i Arendal; nå gjennom vår omsorgstjeneste, som er åpen to dager i uka. Det diakonale arbeidet som Frelsesarmeen i Arendal driver, finansieres så å si utelukkende ved hjelp av de midlene som kommer inn på julegrytene i desember. De siste årene har dette gitt i overkant av 700 tusen kroner hvert år.

Arendal korps i dag. Ved siden av Trefoldighetskirken, er dette det eneste gudshuset i Arendal sentrum.

2.12.1921 – 20.12.2017

Med major Gro Skjærstad Eilertsens forfremmelse til herligheten, er en lang livsvandring og arbeidsdag i Guds rike fullført.
Gro ble født i Bergen som den nest-yngste i en søskenflokk på fem. Hun mistet sin mor før hun var tre år, og selv om hennes far, den kjente frelsesoffiseren Ludvig Skjærstad, giftet seg igjen året etter, og barna fikk en god stemor, var savnet etter moren stort. I 1942 begynte hun på Frelsesarmeens krigsskole. Her ble hun kjent med Halden-gutten Aage Eilertsen, selv om de ikke ble et par før flere år senere. Gro hadde et sterkt kall til misjonstjeneste, og i 1946 kunne hun omsider realisere dette. Med utreisen til Sør-Afrika ble hun den første, norske frelsesoffiseren som reiste ut som misjonær etter krigen. Noen år senere kom kadettkameraten Aage også ut, og i 1949 ble de mann og kone.
Etter et kort hjemlandsopphold, reiste de ut som misjonærer sammen i 1955, men denne gang var målet i Sør-Amerika. I 1959 kom de tilbake til Norge, men alt i 1961 bar det utenlands igjen. Denne gang til Danmark, der ekteparet fikk ansvaret for Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid. Her var de til 1967.
I Norge fikk de ulike administrative oppgaver. Begge var flinke i språk og ble blant annet brukt som tolker for internasjonale gjester til Norge. I 1978 avsluttet de sin tjeneste i Frelsesarmeen og engasjerte seg i stedet i Den norske kirke. De flyttet etter hvert til Modum i Buskerud, der begge sønnene deres bodde. Etter at Aage døde i 1994, engasjerte Gro seg mer i Frelsesarmeen igjen, og ble mye brukt som bibellærer og sjelesørger ved ulike stevner og samlinger for kvinner.

Gro Eilertsen på sine eldre dager (Foto: Bjørn R. Eilertsen)

Det siste året følte hun nok at vandringen hadde vært lang og begynte å bli tung. Og en desembernatt, et par uker etter hennes 96-årsdag, kom budet om at hun kunne flytte hjem.
Alle som møtte Gro Eilertsen, merket at de møtte en person med stort hjertelag, med mye omsorg og oppriktig interesse for sine medmennesker. Det er med takknemlighet man kan lyse fred over et vakkert minne.

Nils-Petter Enstad

Fred-Arne Ødegaard døde brått og uventet 17. oktober, 72 år gammel. Vi er mange som sitter igjen med sorg og savn, men også stor takknemlighet.

Jeg ble først kjent med Fred-Arne høsten 1973. Som offiser i Frelsesarmeen fikk jeg da ny oppgave: «Sekretær ved det midlertidige kontoret for Jeløy folkehøgskole». Frelsesarmeen skulle starte opp folkehøgskole på Jeløy ved Moss høsten 1974. Fred-Arne ble ansatt som rektor, og vi to 28-åringene skulle gjøre alle nødvendige forberedelser til skolestart.

Dette inkluderte bl.a. anskaffelse av utstyr – fra datamaskiner til potetskrellere – ansettelse av personale, utarbeidelse av fagkrets og skoleplaner, regnskapssystem og kontorrutiner, og ikke minst: få fylt opp skolen med elever. Fred-Arne kastet seg over utfordringen med smittende entusiasme og pågangsmot, og jeg forsøkte å henge med så godt som mulig.

Å leve og arbeide i et folkehøgskolemiljø hvor man også bor på skoleområdet, er noe helt spesielt. Vi blir som en stor familie, og deler sorger og gleder. Familien Ødegaard vokste fra to til fem de første årene på Jeløy, og vi knyttet vennskapsbånd som har vedvart.

Oslo 3. korps hornorkester var en av Fred-Arnes faste baser som han aldri sviktet. I alle årene på Jeløy pendlet han til Oslo til øvelser og gudstjenester – i tillegg til arrangementer og møtevirksomhet på skolen og i Frelsesarmeen, Moss.

Etter 13 år som rektor ble Fred-Arne «tatt av byråkratiet». Først ble det folkehøgskolesaker ved (den gang) Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter hvert ble han hentet tilbake til sitt egentlige fagområde, og arbeidet både i departement og ved EU-delegasjonen med digitaliseringspolitikk. I syv år bodde han i Brussel. De første fire år som nasjonal ekspert til EU. De tre siste årene som ambassaderåd på IKT-området til Norges ambassade.

Også i Brussel fantes Frelsesarmeen, og sammen med sin Sylvia deltok han ivrig i aktiviteter i menigheten der.

Noen mennesker er utstyrt med stor energikapital. Men ikke alle utnytter den i like stor grad til glede for omgivelsene. Fred-Arne var et eksempel på det motsatte. Han hadde mye energi, innsikt og kunnskap. Og han delte raust med familie, venner og samfunn.

Jeg er svært takknemlig for å ha kjent Fred-Arne Ødegaard som venn og kollega.

Gerd Østhus
Offiser i Frelsesarmeen

Opprinnelig publisert i avisa Vårt Land