Av Nils-Petter Enstad

Blar man gjennom gamle årganger av Krigsropet, fra forholdsvis tidlig i Frelsesarmeens historie og til langt ut i mellomkrigstida, vil man gang på gang støte på minneord over frelsesoffiserer og tidligere frelsesoffiserer som er gått bort i svært ung og forholdsvis ung alder. I minneordene kan man ofte lese om at dødsårsaken var et helsesammenbrud vedkommende pådro seg i tjenesten, og som oftest var det snakk om unge kvinner.

En av disse unge kvinnelige frelsesoffiserene het ensein Kirsti Storbæk. Hun døde sommeren 1906, bare 27 år gammel. Når jeg velger å fortelle akkurat hennes historie, er det fordi jeg kom over den da jeg skrev boka om Askim korps, i forbindelse med menighetens 100-årsjubileum i 2002. Fortellingen om henne er typisk for mange andre, tilsvarende historier.

Fra Trysil
Kirsti Olsdatter Storbæk var født i Trysil i Østerdalen 24. mars 1879. Som 17 -åring ble hun omvendt til Gud under et møte i hjembygda, og noen måneder senere ble hun innvidd til frelsessoldat i Kristiania 3. korps. Hva som hadde ført henne fra Østerdalen til hovedstaden, tier kildene om. Trysil korps ble ikke åpnet før mange år senere, i desember 1911. H.A. Tandberg skriver i «50 års korstog»: «Det var visstnok nu avdøde ensein Storbæk fra Støa i Trysil som ga støtet til at Armeen åpnet korps der oppe». I så fall må det ha vært minnet om henne som holdt tanken om en egen menighet for Frelsesarmeen i Trysil levende, og førte til korpsdannelsen fem år etter hennes død.
Etter bare ett år som frelsessoldat, begynte Kirsti Stobæk på Frelsesarmeens krigsskole, og i løpet av de to neste årene var hun stasjonert som assistent ved åtte forskjellige korps. Fra desember 1900 og til hun døde seks år senere, var hun leder for sju forskjellige korps. Tre av disse lå i hovedstaden.

Askim
Ett av korpsene hun ledet, var Askim korps. Hit kom hun i januar 1903, og hun tok farvel i desember samme år. Hun var den andre i rekken av korpsledere i Askim, og fikk et begivenhetsrikt år i Indre Østfold. Det ble et år som ikke minst var preget av vekkelse. Blar man gjennom Krigsropets årgang for 1903, finner man en rekke meldinger fra Askim, signert henne. De er alle fulle av begeistring og entusiasme.
Den første sto få uker etter ankomsten: «Fra Kr.ania 5 til Askim. I kun 4 maaneder fik jeg være i 5te korps; men det var en herlig tid, særskilt i det sidste. Ca. 50 sjæle bad vi med, hvoraf 16 blev soldater og 12 rekruter og de fleste av de andre var ogsaa frelste. Farveldagen var helt igjennem velsignet af Gud, 3 mænd og 3 kvinder bad vi med den dag. Nu er løitn. Kristensen og undertegnede ankommen til Askim, hvor vi har faaet en god modtagelse af løitn. Ellefsen og soldaterne. Har nu begyndt kampen mod synd og djævel og synger fuld af tro: «Se vor skare skal fienden slaa». Storbæk.»
I Krigsropet 25. april står en ny rapport: «Krigen gaar til seier for Guds folk, som den altid gjør, naar den kjæmpes i Herrens navn. Det er skarpe træfninger og haarde kampe, men fanger tages hver uge; sidste søndag havde vi et hærligt møde, 300 mennesker tilstede, 7 mænd og 2 kvinder indviedes til soldater, 5 sergeanter fik sine fuldmagter, og en sjæl søgte og fandt frelse. Soldaterne er soldater og elsker frelseskrig. Løitnanterne Ellefsen og Kristensen lever vel og trives godt, ligeledes eders under frelsesfanen lykkelige – Storbæk».

Vekkelse
Ved siden av den daglige drift av menigheten, med opp til 500 personer til stede ved møtene, fikk korpset sitt eget lokale i denne perioden. Det ble vigslet til sitt bruk i oktober, og få uker senere fikk korpslederen farvel. Igjen skriver hun til Krigsropet: «Askim – Kr.ania 7. I vel 10 maaneder var Askim min kampplads. Haarde kampe, men ogsaa virkelige seire, og naar jeg ser tilbage paa tiden i Askim maa jeg sige: Gud har været trofast og kameraterne hjælpsomme. Hvad fornægtelesugens indsamling angaar, saa har jeg aldrig seet soldater, der med iver og kjærlighed har grebet fat slig som Askim-soldaterne.
Den første uge i 7de korps er gaaet. Hid er vi jo kommet for at «bryde nyt land», og vi har i sandhed faaet føle det de første dage av ugen. Nu har vi faaet leiet os hus og faaet nogen møbler, saa nu er vi ikke hjemløse længere. Herlige møder har været afholdt, som har været besøgt af ca. 350 personer, hvoraf 14 har bedet til Gud om frelse. Med Gud som anfører og vore 5 soldater skal seiren blive vor ogsaa i Vaterland.»

«Haarde kampe»
Når hun skriver om «haarde kampe» i Askim, var det mer enn en talemåte. Det kunne gå røft for seg når Frelsesarmeen kom til nye steder, og i boka «Askim kommune gjennom 100 år» kan man lese at i 1903 klaget en av bygdas politimenn, politiassistent M. Løken, over den uro som fulgte med Frelsesarmeens møter. «Særlig graverende hadde det vært under en basar, da politiet, skjønt de hadde foretatt flere arrestasjoner, ikke hadde vært i stand til å opprettholde orden», heter det i boka. Dette var nok en spesielt dramatisk episode, men også senere ble det rapportert om uro rundt Armeens møter. I 1907 vedtok kommunestyret derfor å sende en henvendelse til Frelsesarmeens hovedkvarter om man ikke kunne sende mannlige korpsledere til Askim, da man antok at disse ville ha lettere for å holde orden…
Den henvendelsen berørte nok – i hvert fall indirekte – noe av det som var sakens kjerne: De fleste som oppsøkte Frelsesarmeens møter i Askim på denne tiden var menn som enten var enslige, eller borte fra konene sine i lange perioder. Frelsesoffiserene var to og tre enslige, forholdsvis unge kvinner. Det er naivt å tro noe annet enn at det kunne oppstå sterke erotiske spenninger på benkene, og at dette var noe av årsaken til bråk og slåsskamper etterpå.

Siste runde
Fra Askim gikk ferden tilbake til hovedstaden, og derfra til Tønsberg og senere til Haugesund. Her ble den unge frelsesoffiseren rammet av det Krigsropet litt kryptisk kaller «den hjertelidelse, der blev hennes bane». I juni 1906 var det meningen at hun skulle reise til Frelsesarmeens hvilehjem for rekreasjon, men i stedet ble hun lagt inn på Rikshospitalet. Etter et par uker der døde hun stille og fredelig, bare 27 år gammel. Hva dødsårsaken egentlig var, blir bare gjetting. «Hjertelidelse» er ikke akkurat noen diagnose. Et hektisk liv med mange flyttinger og et intenst arbeidspress bidro nok heller ikke til å fremme sunnhet og helse.
Dødsfallet gjorde et enormt inntrykk på hele Frelsesarmeen. Kirsti Storbæk var godt kjent over store deler av landet etter sine åtte års innsats som frelsesoffiser en rekke steder. Hennes tjeneste og livsførsel var slik at man både fikk respekt for henne og ble glad i henne. Bildet man får av henne. blant annet gjennom de mange meldingene til Krigsropet, viser en ung kvinne som var full av entusiasme, begeistring og sterk tro på den oppgaven hun hadde gjort til sin. Men samtidig ser vi bildet av en som gikk inn for dette med en slik glød at hun brant sitt lys i begge ender, og derfor brant det vel også ned så raskt som det gjorde.

Ensein Kirsti Storbæk fra Trysil ble bare 27 år gammel.