En frelsesarmé i smoking?

Av Nils-Petter Enstad
Det var en av de merkeligste og mest omtalte vekkelsene i det forrige århundret. Mange fikk sine liv forandret – de sa at de ble «changed» – og det var en vekkelse som først og fremst traff folk fra de øvre sosiale lagene i folket. Den skapte debatt, den ble latterliggjort og den satte spor etter seg både i kulturlivet og politikken. Det ble sagt om dem som sluttet seg til den at de ble «oxford». Men det var også de som kalte den «en frelsesarmé i smoking».

oxfordbok
«Smoking»-metaforen ble brukt i flere betydninger om den såkalte «oxford-vekkelsen». Stort sett var det ikke ment som noe kompliment, som da forfatteren Sigurd Hoel skrev ironisk i Dagbladet om «Jesus i smoking» i desember 1934. Da var det bare gått to måneder siden det første «house party» i regi av bevegelsen. Dette regnes som oppstarten til oxfordbevegelsen i Norge, og ble holdt på det etter datidens forhold fine Høsbjør Turisthotell i Ringsaker. Her fikk alle de tre som senere ble bevegelsens viktigste frontfigurer i Norge sitt kristne gjennombrudd: Forfatteren Ronald Fangen, journalisten Fredrik Ramm og advokaten Erling Wikborg.

BOK

Tidligere i år kom det ut en bok som satte fortellingen(e) om oxfordvekkelsen på dagsorden igjen. Den er skrevet av Helje Kringebotn Sødal, som er professor i idé- og kristendomshistorie ved Universitetet i Agder. Boka heter «Norge i brann. Oxfordbevegelsen 1934-1940», og er en vitenskapelig bok med noteapparat og omfattende litteraturliste. Det forhindrer ikke at det også er blitt en spennende, ja til tider morsom, bok om et høyst særpreget vekkelsesfenomen i norsk historie. Så særpreget at man må kunne bruke ordet «unikt».
Oxfordvekkelsen er trolig den eneste rene «overklassevekkelse» i norsk historie. Som redskap for omvendelser varte den bare et par år, men ringvirkningene merkes ennå, og bevegelsen kan med en viss rett sies å eksistere fremdeles. Mange vil huske den under betegnelsen «Moralsk opprustning», mens den i dag heter «Initiatives of change». Den kristne profilen er tonet såpass sterkt ned at de fleste vil mene den er borte i dag.

FRELSESARMEEN
Da oxfordbevegelsen kom til Norge i 1934 var Frelsesarmeens daværende leder, kommandør Karl Larsson, blant dem som ønsket den varmt velkommen. Han beskrev oxfordforkynnelsen som «det gamle evangelium slik som vi i Frelsesarmeen alltid har forkynt det», og på Frelsesarmeens vegne ønsket han bevegelsen hjertelig velkommen til Norge. Kommandøren var også til stede ved det ukelange møtet på Høsbjør, som varte fra 28. oktober til 5. november.
I boka «Oxford-bevegelsen i Norge», som kom ut på nyåret i 1935, er det et intervju med kommandør Karl Larsson. Intervjuet er tydeligvis gjort for denne boka, for det er ingen henvisning til noen avis eller tidsskrift, slik det er med de fleste andre intervjuene i boka. På spørsmål om hvordan kommandøren vurderer betegnelsen «overklassens frelsesarmé», svarer han forholdsvis diplomatisk at han tror «den nye bevegelsen har like store muligheter for å nå alle klasser», men legger til at det «opplagt» er mye «ubrutt jord» i overklassen, og at «det er ingen tvil om at alle klasser trenger dette evangelium».
Kommendör-fru-Karl-Anna-Larsson

STØTTESPILLER?
At oxfordbevegelsen så på Frelsesarmeen som en interessant støttespiller, ser man også av det faktum at man bare en drøy uke etter at samlingen på Høsbjør var avsluttet, inviterte til et orienteringsmøte for offiserer i Frelsesarmeen. Dette møtet ble holdt i Oslo 3. korps sitt lokale på Grünerløkka torsdag 15. november 1934. Møter for spesielle yrkesgrupper var en del av strategien oxfordbevegelsen brukte, både for å etablere kontakter inn i ulike miljøer, og for å gi informasjon om sitt arbeid og sine visjoner og planer. Samme dag var det for øvrig møter for bankansatte og for forretningsmenn. Andre yrkesgrupper som ble invitert til slike møter var prester, universitetslærere, leger, sykepleiere, leger, prestefruer (!), telegrafister, militære og skipsredere – for å ha nevnt et utvalg. Det var forskjellige medlemmer av det internasjonale teamet til oxfordbevegelsen som møtte de forskjellige yrkesgruppene, og den som møtte frelsesoffiserene fra teamet – Donald Mackey – hadde lang erfaring fra arbeiderstrøkene på Londons østkant. Møtet på Grünerløkka var også det eneste som ble lagt til Oslos østkant. Kringlebotn Sødal skriver: «Men til tross for at arbeiderspørsmålene i London og Oslo hadde mye til felles, fortoner dette møtet seg som mindre vellykket enn de øvrige, selv om det er vanskelig å vite hva som foregikk der utover Mackeys tale» (side 135).
Det foreligger ikke noe referatet fra møtet og pressedekningen – som gjerne var stor når det gjaldt oxfordbevegelsen denne høsten – var liten. Morgenbladet hadde en notis om møtet, og Dagbladet, som hadde vært til stede, hadde en litt syrlig kommentar om at møtet med frelsesoffiserene tydeligvis ikke var så høyt prioritert fra teamets side i og med at man bare hadde sendt en av de mer anonyme teammedlemmene. Nå skal det tilføyes at Dagbladet jevnt over var kritisk til oxfordbevegelsen generelt og den sosiale profilen spesielt, men det er uansett et faktum at bevegelsens møter med de ulike gruppene i hovedstaden stor grad var lagt til steder som Grand.

BETYDNING
Det er også interessant å registrere at i boka om Frelsesarmeens første 50 år i Norge, som kom i 1937, er ikke kontakten med oxfordbevegelsen – eller vekkelsen som sådan – nevnt med ett ord, mens en rekke andre, historisk sett nokså likegyldige, begivenheter er til dels utførlig referert. Boka er skrevet av H.A. Tandberg, som i 1934 fremdeles var redaktør for Krigsropet. Muligens kan noe av forklaringen – eller hele – være at begeistringen for oxfordbevegelsen først og fremst var noe personen Karl Larsson sto for.
Man skal heller ikke se bort fra at møtet på Grünerløkka avklarte både for kommandøren og andre at selv om Frelsesarmeen og Oxford hadde et felles mål om å vinne mennesker for Kristus, befant de seg ikke helt på samme banehalvdel, og det derfor var ikke naturlig med noe spesielt tett samarbeid mellom en frelsesarmé som brukte uniform og en som ble forbundet med smoking.

Men for noen salvasjonister fikk møtet med Oxford-bevegelsen stor betydning. Ikke minst gjaldt det for den senere oberst Helene Løndahl (1903-73). Hun var da en litt utbrent kaptein som var stasjonert i Brumunddal korps. Synneva Vestheim forteller om dette: «Tiden i Brumunddal kom til å få stor innflytelse på henne. Her møtte hun Oxford-bevegelsen, noe som ble av avgjørende betydning for den unge frelsesoffiserens livsoppgave.(…) I sin oversikt over året 1934 skrev kommandør Karl Larsson bl.a.: «Det har blåst vårvind over Norge de siste ukene, Gud har besøkt vårt land.» Han sikter til vekkelsen Oxford-bevegelsen førte med seg. Frelsesarmeen hadde all grunn til å glede seg over å se sine gamle prinsipper knesatt i kretser som ellers ofte betraktet Armeens åndelige arbeid som noe mindreverdig. Blant dem som altså ble direkte berørt av Oxford-bevegelsens fornyende budskap, var den unge frelseskapteinen Helene Løndahl. På den tiden (…) kjempet hun med en svak helse. Hun var av den grunn misfornøyd med seg selv og sin gjerning og var fristet til å oppgi det hele.
For Helene ble kontakten med Oxford-bevegelsen på Høstbjør hotell mens hun var leder for Frelsesarmeens korps i Brumunddal, en av disse markante stasjonene i livet. Hun åpnet seg for Den Hellige Ånds ledende retning i sitt liv. Det er ingen tvil om at dette ble av avgjørende betydning for Helene Løndahls livsoppgave.
Frelsessoldat, feltoffiser, evangelist, sosialarbeider, samfunnsreformator, forsker, misjonær. Hun var tent av Den Hellige Ånd. Lydhør overfor avdekkede behov. Villig til å adlyde både Gud og sine ledere når hun var overbevist. Sosialarbeideren og samfunnsreformatoren ble berørt av menneskelig nød og enkeltmenneskets livssituasjon. Hun var klarsynt og ukuelig. Modig til å ta tak i nasjonalt lovverk, klar i synet på det som myndighetene må ta tak i og det som frivillige organisasjoner kan gjøre.
Forsker og medspiller med mektige firmaer innen næringslivet. Hun fikk oppdrag – anledning og brukte sin viten til å avdekke resultater. Misjonæren og sosialarbeideren og forskeren satte spor etter seg i Brasils jord – og i menneskehjerter».

Helene Løndahl ble pensjonert som oberst og sjef for Kvinners Sosiale Arbeid i Sverige.

Helene Løndahl ble pensjonert som oberst og sjef for Kvinners Sosiale Arbeid i Sverige.

Så langt Synneva Vestheim. Helene Løndahs navn står skrevet med ildskrift i Frelsesarmeens historie, ikke minst i Brasil. Og det var et møte med Oxford-bevegelsen som genererte denne formidable innsatsen.

FELLES TREKK
Det er flere trekk ved oxfordbevegelsen som gjør det naturlig å trekke paralleller til Frelsesarmeen. Forkynnelsen er det første man kan nevne. Den var enkel og udogmatisk og fokuserte ikke på annet enn behovet for omvendelse til Jesus og behovet for å leve et liv som var omvendelsen verdig. Mange vil si det samme om Frelsesarmeens forkynnelse, med henvisning til William Booths ofte siterte utsagn om at det sentrale i hans teologi var «det blødende Guds lam». Denne udogmatiske forkynnelsen bidro også til å gi oxfordbevegelsen «dødsstøtet» i indremisjonsmiljøene, etter at deres mektige leder Ole Hallesby beskrev oxford-teologien som «korsløs og læreløs». Hallesbys ord hadde en enorm autoritet i lavkirkelige miljøer, og han var ikke akkurat kjent for sitt økumeniske sinnelag. Det bidro nok til hans skepsis at flere av de prestene og teologene som engasjerte seg i oxfordbevegelsen var regnet som «liberale», og at de ikke tok noe oppgjør med dette selv om de ble «changed».
Et annet fellestrekk ved Frelsesarmeen og oxfordbevegelsen var det enkle, personlige vitnesbyrdet. I Frelsesarmeen er dette ofte blitt beskrevet som «jeg er så glad at jeg er frelst», mens det i oxfordsammenheng ofte ble knyttet til bekjennelser av ting man hadde gjort galt. Disse bekjennelsene ble iblant latterliggjort som forholdsvis puslete og smått, men det verserte også historier om dramatiske bekjennelser om ekteskapsbrudd og uavklarte farskapsforhold. Dette siste skal ha en viss historisk rot i ett konkret tilfelle i Oslo. Sigurd Hoel brukte denne historien i sin roman «Fjorten dager før frostnettene» som kom samme år.
Et tredje fellestrekk gikk på livsstil. Mange av de som ble «changed» i oxfordsammenheng sluttet å røyke og ble avholdende i forhold til alkohol. Dette var også naturlig for de som ble med i Frelsesarmeen.
Kjernen i oxfordteologien og –filosofien, var at en kristen vekkelse var det beste botemiddel mot krig, moralsk forfall og nød. Igjen kan man finne en parallell til Frelsesarmeens måte å tenke på, slik William Booth uttrykte det: At «det eneste sikre botemiddel mot alle onder i verden, er å bringe menneskene til å underkaste seg den Herre Jesu Kristi herredømme».
Et siste moment som skal nevnes, er retorikken. Oxfordbevegelsen arrangerte ikke «møteserier»; den arrangerte «korstog». Bevegelsens norske sangbok het «Korstogssanger». Språket var offensivt og med forholdsvis mange krigsmetaforer. Kommandør Karl Larsson benyttet dette da han i en hilsen til oxfordbevegelsen skrev at han trodde den kunne bli et bindeledd mellom menighetene, eller «de spredte avdelinger», som han kalte dem: «Hvorfor skal Kristi armé være den eneste der soldatene er mer redde for hverandre enn for fienden?» (side 75).
Oxford-bevegelsens forkynnelse gjorde også inntrykk på frelsesoffiseren og poeten Hjalmar Hansen. I boka «De ble vunnet ved sang», som handler om noen av de mange sangene han skrev, har han også tatt med seks sangtekster som ble skrevet «i Oxfordbevegelsens første dager her i landet», som han skriver. De handler om de de fire «absolutter» som sto så sentralt i bevegelsen: Absolutt ærlighet, absolutt uselviskhet, absolutt renhet og absolutt kjærlighet. De to siste tekstene handler om «den stille stund» og «ledelse», som også var sentrale «oxfordbegreper». Ingen av disse sangtekstene huskes i dag, og er heller ikke blant de beste Hansen skrev. Men «der og da» fikk de ham til å gripe pennen, og han tok dem med i en bok som kom ut mer enn ti år senere.

RINGVIRKNINGER
Oxfordbevegelsen fikk stor betydning i mange enkeltpersoners liv, og fikk også ringvirkninger både i samfunnslivet og kulturlivet. Bevegelser som «Anonyme Alkoholikere» og «Up with people» ble til som følge av impulser fra oxfordbevegelsen.
Ronald Fangen var en nøkkelperson både i etableringen av avisa Vårt Land i 1945, og da Kristelig Folkeparti fikk sitt gjennombrudd som landsparti ved valget det samme året. Her var også en annen oxfordmann sentral, nemlig Oslo-advokaten Erling Wikborg, som ble stortingsrepresentant, partileder og til slutt utenriksminister.
Forlaget «Land og kirke» var en annen «oxfordfrukt», og bevegelsen bidro til at det ble en større åpenhet for kultur i deler av det norske kristenfolket enn det hadde vært tidligere.

Litteratur:
Kringlebotn Sødal, Helje:
Norge i brann. Oxfordbevegelsen 1934-1940.
Cappelen Damm Akademisk, 2013

Uten forfatter:
Oxford-bevegelsen i Norge I – II
Blix forlag, 1935

Hansen, Hjalmar:
De ble vunnet ved sang
Ansgar forlag, 1946

Synneva Vestheim:
Et liv basert på ledelse
(i Synneva Vestheim og Emil Skartveit:
«Hvem skal jeg sende? Portrett av fem kvinnelige misjonærer»
Frelsesarmeen, 2010).

Dette blogginnlegget er i hovedsak identisk med en
artikkel i Krigsropet høsten 2013.
Teksten om Helene Løndahl er føyd til i forbindelse
med publiseringen på denne bloggen.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *