Løytnantens tårer – et gløtt fra Anna Liens liv og tjeneste

Boka om Anna Lien kom ut i 1996.

Boka om Anna Lien kom ut i 1996.

Av Nils-Petter Enstad

Under arbeidet med boka om kommandørlt. Reinert Gundersen og Tvedestrand korps sin historie, var denne fortellingen en av dem jeg kom over. Jeg hadde tenkt å ha den med i boka, til tross for at det ikke kan belegges på noen som helst måte at den har noen tilknytning til Tvedestrand korps. Det eneste belegget er en formodning fra denne forfatter.
            Når det kom til stykket, ble fortellingen tatt ut av boka. Nedenfor finner man dette kapitlet, slik det står i en tidlig versjon av manus. Grunnen til at det er blitt tatt fram igjen, er at han som skrev boka om brigadér Anna Lien, døde i oktober 2016. Det er ei sjarmerende bok han skrev om den fargerike frelsesoffiseren, og den anbefales varmt.

***
En av dem som var stasjonert i Tvedestrand i årene mellom 1922 og 1928, da man gjorde et nytt forsøk på virksomhet i byen, var den fargerike frelsesoffiseren Anna Lien (1895 – 1977).
Anna Lien, som var fra Voss, ble en legende i levende live. Anekdotene blomstret rundt henne, og hun bidro vel ikke akkurat til å dempe dem selv heller. I boka «Jeg skal kikke etter deg», der forfatteren Tarje Noraberg samlet mange av disse fortellingene, er det også en som trolig kan ha skjedd mens Anna Lien var i Tvedestrand, det vil si i arbeidsåret 1925/26. Riktignok er ikke byen identifisert som annet enn «en av kystbyene på Sørlandet», og det er kjent at Anna Lien også var stasjonert i Grimstad en periode. Men når det andre steder i boka fortelles om tiden i Grimstad, er byen identifisert. Det er også andre ting som tilsier at det som fortelles i det følgende skjedde i Tvedestrand, blant annet at menigheten drev et omfattende arbeid blant barn og unge på den tiden.

«Slyngelalderen»

Det dreide seg om en gutt i «slyngelalderen» som gjerne kom inn på Frelsesarmeens juniormøter og drev med alle slags ablegøyer for å forstyrre møtet og for å få de andre til å begynne å le. Han ble regelmessig kastet ut fra møtene, men kom like regelmessig tilbake og drev på samme måten. Det var også en kjent sak at han var langfingret, og at det var mye bråk med ham på skolen. Det toppet seg da han regelrett slo ned av lærerne. Da grep skolestyret inn, og det ble bestemt at gutten skulle sendes på «guttehjem» på Bastøy, utenfor Horten.
Men dagen etter at denne beslutningen var tatt, dukket gutten opp på Frelsesarmeen igjen. Anna Lien tenkte at hvis hun fikk plassert ham på første benk i lokalet, i stedet for på siste, der han pleide å sitte, ville hun ha bedre kontroll på ham. Men der ble det verre enn verst, og kapteinen bestemte seg for å gjøre kort prosess. Men så kom assistenten henne i forkjøpet. I boka beskriver Anna Lien løytnanten som «en varm og fin sjel»; hun var flink til å synge og hadde et godt lag med barn og unge. Hun gikk bort til gutten og begynte å snakke med ham.
Kapteinen hadde ikke noen tro på at det ville nytte, men til sin overraskelse så hun at gutten roet seg. Anna Lien undret seg over dette, og flyttet seg litt, slik at hun kunne se hva som skjedde. Det som skjedde, var at tårene rant fra løytnantens øyne mens hun snakket med gutten, og noen av dem traff guttens hånd. «De forvandlet løven til et lam», var Anna Liens beskrivelse, og resten av møtet hørtes det ikke et kny fra gutten. Da ettermøtet begynte, gikk gutten fram til botsbenken. De to frelsesoffiserene knelte på hver side av ham, og gutten la sitt liv i Jesu hender.

Oppgjør  

Etter at bønnestunden var over, sa gutten at nå ville han gjøre opp med alle han hadde stjålet fra, men han hadde ingen penger, og han var redd. Om kapteinen ville bli med ham rundt?
Det ville hun, og neste dag begynte en underlig runde fra forretning til forretning. Gutten visste forbausende godt hvor mye han hadde stjålet hos hver enkelt, og sa det samme til alle sammen: – Jeg har ingen penger nå, men skal betale tilbake så snart jeg kan.
Og overalt var reaksjonen den samme: Tilgivelse og ettergivelse.
Til slutt sto det verste igjen: Å be læreren han hadde slått ned om tilgivelse. Da sviktet motet og han fikk ikke fram et ord. Det ble kapteinen som måtte si det som skulle sies: – Denne gutten ga seg over til Gud i går kveld, og nå vil han be deg om tilgivelse for at han slo deg ned.
Det ble en sterk scene der læreren slo armen rundt gutten, klemte ham og forsikret ham om at han var tilgitt.

Gjensyn

Anna Lien hadde kontakt med gutten også etter at hun forlot Tvedestrand. Bastøy-oppholdet ble tydeligvis droppet, og etter noen år reiste gutten til Amerika og kontakten ble brutt.
Mange år senere var Anna Lien på besøk i byen igjen, og hadde en serie møter. I et av møtene dukket det opp en mann som bar preg av å være hjemvendt norsk-amerikaner. Etter møtet tok han kontakt: – Kjenner du meg igjen?
– Jeg synes nok det er noe kjent, men jeg kan ikke ta hvem du er…
Det viste seg å være villstyringen som ble frelst, og som Anna Lien hadde fulgt med rundt da han skulle gjøre opp for seg etter å ha tatt imot Jesus. I USA var han blitt prest, men nå var han på besøk i gamlelandet. Han hadde ett ønske: En gang til å kunne knele sammen med kapteinen og be til Gud og takke for løytnantens tårer.

Tarje Noraberg:
Jeg skal kikke etter deg.
Anna Lien fra Voss ble brigadér i Frelsesarmeen
Lunde forlag
1996

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *