Notisen i Krigsropet for 3. august 1940

Av Nils-Petter Enstad

Året var 1940. Norge hadde vært okkupert av tyske tropper siden april det året. Kongen, kronprinsen og regjeringen hadde forlatt landet i juni, og befant seg nå i England. Enn så lenge forsøkte den tyske okkupasjonsmakten å styre Norge ved hjelp av et såkalt «administrasjonsråd», en kvasi-regjering som prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Rådet var et uttrykk for det dilemma de sivile myndigheter alltid står overfor når et land er okkupert. Hverdagslivet skal helst fungere så normalt som mulig, til tross for en unormal, politisk situasjon.

Kong Haakon VII var blitt både avholdt og folkekjær i løpet av sine 35 på tronen. Helt fra den dagen han og hans vesle familie kom til Norge, hadde det vært en godt forhold mellom kongefamilien og Frelsesarmeen. Hans fødselsdag, 3. august, var offentlig flaggdag. I 1940 ville kongen fylle 68 år. Det er ikke en fødselsdag som vanligvis innbyr til de store markeringer, men kongens bursdag er kongens bursdag. Ikke minst i en krigssituasjon. Dagen før kongens bursdag gjorde derfor Administrasjonsrådet et vedtak som ble publisert i avisene dagen etter: «For at demonstrasjoner skal undgåes, har Administrasjonsrådet bestemt at all flagging er forbudt lørdag 3. august. Administrasjonsrådet gjør dessuten oppmerksom på at det lørdag 3. august ikke skal finne sted optog eller demonstrasjoner av andre slag».

Kongens fødselsdag skulle forbigås i stillhet, og det ble også gjort. Med ett unntak: I «Krigsropet» som var datert samme dag sto en enkel notis øverst i høyre spalte på side 3:

«Kong Håkon VII
fyller 68 år den 3dje august

Gud signe kongen vår
gjev honom mange år
med frægd og fred.
Legg i hans gjerning inn
anden og styrken din,
gjev honom Davids sinn
til alt ditt verk.
Elias Blix»

I første omgang foretok ikke okkupasjonsmyndighetene seg noe som helst med notisen og bladet, men da «Stemmen fra London» meldte at bladet «gikk som varmt hvetebrød», ble man mer oppmerksom på saken. Det skal ha vært Gestapo som selv som troppet opp på hovedkvarteret i Pilestredet 22 og brøt inn i en konferanse der redaktøren av bladet, brigadér Bernhard B. Fjærestrand, satt i samtale med kommandør Th. Westergaard. De tok redaktøren med seg, og han fikk et opphold på Møllergata 19. Fra oktober ble Krigsropet dessuten stanset i et halvt år. I denne tida var det «Den Unge Soldat» som måtte fungere som hovedorgan.

Man vet lite om hvordan Fjærestrands fengselsopphold artet seg. Det varte i fire uker, og Fjærestrand, som da nærmet seg 62 år, brukte ukene til blant annet å skrive to av sine mest kjente dikt: «Til grunnfjellet ned» og «Guds veldige sønn». Begge disse er det senere satt musikk til.
Antakelig har både arrestasjonen og stansingen av bladet først og fremst vært ment som en markering fra okkupasjonsmaktens side. Andre fikk langt strengere reaksjoner for langt mer bagatellmessige forhold. At reaksjonen ikke ble strengere, kan nok delvis ha sammenheng med at man befant seg i en tidlig fase av okkupasjonen, delvis at ordren om markeringsnekt først kom dagen før selve fødselsdagen, slik at redaksjonen kan ha vært i «god tro». Bladet som var datert 3. august hadde vært i salg hele uka forut for den datoen, og trykt uka før det igjen. Men siden notisen ble hauset opp gjennom radiosendingene fra London, måtte man komme med en eller annen form for reaksjon. Arrestasjonen og stansingen av bladet var dermed like mye et signal til eksilregjeringen i London som til nordmennene, enn si Frelsesarmeen.

Når denne episoden har fått såpass stor plass i Frelsesarmeens egen fortelling om okkupasjonsårene, har nok det delvis sammenheng med det som skjedde – eller ikke skjedde – videre utover i okkupasjonstiden. Frelsesarmeen framsto i beskjeden grad som en del av den kristne «fronten» mot de nazistiske myndighetene. Ifølge historieboka «Hæren Gud ga våpen» var Frelsesarmeen en av initiativtakerne til den felleskristne protesten mot inndragelsen av norske jøders formuer som ble publisert i november 1942 (dette har jeg ikke funnet noen annen dokumentasjon på).
Etter at kommandør Th. Westergaard brått døde i februar 1941, kom nordmannen Joachim Myklebust, som hadde vært territorialleder i Danmark siden 1938, hjem og overtok ansvaret. Han ble – med større eller mindre rett – oppfattet som «tyskvennlig». I så vel «Hæren Gud gav våpen» som i «Med kjærlighetens våpen», som Charles Norum ga ut til 100-årsjubileet i 1988, blir kommandørens noe uklare «nasjonale» holdning forklart med at han hadde forsømt å orientere seg politisk. Det kan også argumenteres for at denne «uklarheten» bidro til at Frelsesarmeen kom forholdsvis velberget gjennom krigsårene, selv om også armeen fikk lokaler beslaglagt og ødelagt som følge av krigshandlinger.
Det er et kjent faktum at kommandøren hadde sønner som gjorde krigstjeneste for tyskerne – men det var det også andre frelsesoffiserer som hadde. Men som landsleder var oppmerksomheten i særlig grad rettet mot både ham og hans ektefelle.
Kommandør Myklebust – som hadde nådd aldersgrensen for pensjonering alt i juni 1944 – trådte tilbake få dager før tyskerne kapitulerte i mai 1945, og hans sjefsekretær, oberst T.I. Øgrim, sto dermed som konstituert leder for Frelsesarmeen i Norge da freden «brøt løs». Fem års innestengt frustrasjon skulle luftes ut, og det var likt og ulikt som kom fram i den utluftingen. Det ble viktig å kunne dokumentere at man hadde hatt et «nasjonalt sinnelag», og da var også godt å kunne vise til at man hadde en fengslet redaktør og en midlertidig bladstans å vise til.
Fjærestrand var trolig den første norske redaktøren som ble fengslet av okkupasjonsmyndighetene, men andre satt vesentlig lenger fengslet enn ham. Og selv om Krigsropet ble stanset, fikk bladet komme ut igjen etter noen måneder, mans andre blader og aviser ble stanset for resten av den tiden okkupasjonen varte.
I juni kom kongefamilien tilbake til Norge, og Krigsropet, som hadde fått en ny redaktør etter at Fjærestrand ble pensjonert i 1944, kunne gjenta sin hilsen til kong Haakon fra fem år tidligere.

Litteratur:
Bomann-Larsen, Tor: Svaret. Haakon & Maud VI (CappelenDamm 2013)
Enstad, Nils-Petter: Han bygde sitt hus på grunnfjellet (i Norum, Charles (red.): Med en stjerne i hjertet – Ansgar 1991)
Raubakken, Per: Hæren Gud ga våpen (Salvata Kristelig Forlag, 1962)
Norum, Charles: Med kjærlighetens våpen (Salvata Kristelig Forlag, 1987)