Av Nils-Petter Enstad
Fra Frelsesarmeen kom til Norge i 1888 og i de neste 35 årene ble det startet virksomhet i alt 13 steder på Sørlandet. Drøyt halvparten av disse, sju, er fremdeles i virksomhet. Et av disse korpsene – som er Frelsesarmeens betegnelse på sine menigheter – ble åpnet i Evje i Setesdal.

Krigsropets omtale av det nye Evje korps i august 1918 (Foto: Faksimile)

Åpningsdagen var tirsdag 13. august 1918. Som så mange steder hvor Frelsesarmeen åpnet virksomhet, var det to kvinner som sto i front. Det var Anna Brodal, som var sjef, med rangen ensein, og hennes assistent, løytnant N. Hjermundrud – hva «N» var initial for, er ukjent.
I de første årene etter verdenskrigens slutt åpnet Frelsesarmeen virksomhet en rekke steder. Bare i løpet av året 1918 ble det startet virksomhet i Ålvik i Hardanger, Sundet, Eidsvoll på Romerike, Sauda i Ryfylke, Skarnes i Sør-Odal og Berlevåg i Finnmark, i tillegg til Evje.
De første møtene i Evje ble ledet av major Oscar Utgård, som var sjef for Frelsesarmeen på Sør- og Vestlandet. Krigsropet meldte: ««Om åpningsmøtet ved vårt nyeste korps Evje, skriver major Utgaard: «Åpnet i går kveld vårt nye korps og hadde, tross det glimrende sommervær, en stor og fra første stund, interessert forsamling (…). Offiserene ble installert med den kjære frelsesfane vaiende over seg. Har god tro for vårt nye korps.»
Uka etter kunne man lese at bygdas bedehus var blitt stilt til rådighet for Frelsesarmeen for de første møtene. De hadde samlet «store forsamlinger, som med interesse lyttet til frelsesbudskapet», heter det i meldingen. Ytterligere en uke senere kunne Krigsropets lesere se et bilde av de to korpsoffiserene, sammen med divisjonssjefen og en av hans medarbeidere. Bildet ser ut til å være tatt på trappa til det som sannsynligvis er bedehuset der møtene ble holdt. I notisen som følger bildet fortelles det at Frelsesarmeen har fått tillatelse til å ha møter i bedehuset flere dager i uka, men i og med at man har hele Setesdal som «soknekall», vil det bli en del reisevirksomhet også. Evje var en bygd i vekst og utvikling, og optimismen var stor med tanke på framtidig virksomhet.

Møteforbud
Våren 1919 stod det ny rapport fra Evje i Krigsropet. Da har korpset hatt møteforbud i ti uker på grunn av spanskesyken, men nå var virksomheten i gang igjen. I disse ukene har offiserene besøkt mange syke og har bedt med flere av dem «på syke- og dødsleiet», som det står i rapporten. «Mange unge menn og kvinner besøker møtene våre, og vi ber og tror at de må vinnes for Herren», konkluderer rapporten.
Hvor mange det ble vunnet, foreligger det ingen informasjoner om. Erik Kjebekk, bygde- og misjonshistoriker fra Evje, med bakgrunn i Misjonssambandet, kan fortelle at det var et godt forhold mellom Frelsesarmeen og bedehuset i Evje i de årene armeen arbeidet i bygda. Fra 1925 til 1930 bodde frelsesoffiserene i det såkalte Skibbelihuset i Evje. Det lå der Evjeheimen ligger i dag. Møtene ble holdt i bedehuset, og Frelsesarmeen hadde aldri et eget lokale i Evje.

Tryggheim bedehus i Evje sentrum var også lokale for Frelsesarmeens møter (Foto: Lokalhistoriewiki.no).

Kristenlivet i Evje var (og er) i det alt vesentlige luthersk: Kirke og bedehus. I 1918 var nok den tiden forbi da Frelsesarmeen ble oppfattet som en «u-luthersk» trosretning. Man ble oppfattet som representanter for en litt gladere kristendomsform, og mange steder sto da også bedehusdørene åpne for «Guds glade krigere». I Evje ble det i årene mellom 1904 og 1932 bygget hele fem bedehus. Frelsesarmeen ser ut til å ha hatt sine møter i det eldste av dem, «Tryggheim», som lå i Evje sentrum.

Fra optimisme til vanskelig tid
Da Frelsesarmeen kom til Evje var optimismen stor. I Krigsropet kunne man lese: «Evje, der allerede er et stort og vakkert bebygget sted, menes at være en fremtidsplads av stor betydning, beliggende som den er midt i det store distrikt. Her findes et stort nikkelverk, og staten har nylig tat i bruk en ny anlagt ekserserplads, og her er for tiden mange militære, hvorav nogen deltok med vidnesbyrd i vore åbningsmøter».
Denne optimismen fikk imidlertid raskt noen skudd for baugen.
Først fikk man perioden med møteforbud i 1919, og kort tid senere ble det mye arbeidsledighet. Det ble slutt på nikkelutvinningen som hadde gitt gode inntekter og sikret høy sysselsetting i krigsårene fra 1914 til 1918. Nikkelindustrien ga materiale til våpenproduksjon. Men da krigen var slutt, falt dette markedet sammen. Virksomheten ble stengt i 1920 og ikke startet igjen før i 1927. Dermed ble 1920-tallet ble for Evje det 1930-tallet var for resten av landet.
Frelsesarmeen, som en ny type kristelig virksomhet, merket nok dette. Politisk sett var folk i Evje i stor grad orientert mot arbeiderbevegelsen. Det gjaldt også de kristne. At det var stor «turnover» med de offiserene som var stasjonert der, og hyppige skifter, bidro vel heller ikke til å stabilisere en svak og sårbar drift. Evje korps var i virksomhet fram til januar 1930. I løpet av de knapt 12 årene hadde korpset hatt 14 korpsledere og 25 assistenter – ofte flere samtidig.

Sørlandsframstøt
Flere av de framstøtene Frelsesarmeen gjorde på Sørlandet ble av forholdsvis kortvarig art. I Lillesand ga man opp etter et par år, og har ikke forsøkt seg siden. Det samme kan sies om Lista, mens man i Tvedestrand hadde virksomhet i nærmere 25 år og i Lyngdal i ni. Det tyder på at man har hatt en viss tro på at arbeidet var liv laga. Det samme må man også kunne si med tanke på at man drev arbeidet i Evje i 12 år.
Etter 1930 har derfor lokalsamfunnene i Setesdal vært å regne som utposter til Kristiansand korps, og det som har vært av Frelsesarmé-møter i dalen har vært av nokså sporadisk art.

Kilder:
Kjebekk, Erik: «Bedehus i Evje og Hornenes» (artikkel på lokalhistoriewiki.no)
Krigsropet, 1918 og 1919
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Oslo, 1937)
Telefonsamtale med Erik Kjebekk, 25. januar 2018