Historisk vandring – Vålerenga – 23. juni

Mange har minner fra denne bygningen

Mange har minner fra denne bygningen

 

Frelsesarmeens historiske selskap inviterer til frelsesarmé-historisk vandring på Vålerenga trosdag 23. juni kl. 18. Vi søker opp Krigsskolen som utdannet offiserer frem til 1983 og Vålerenga slumstasjon. Turen ender opp på Østre gravlund ved Johan Halmrasts grav (dikteren av «Å salige stund uten like»).

Vandringen deles opp i ulike etapper og korte foredrag ved Marta Maria Espeseth, Nils-Petter Enstad og andre medlemmer av selskapet vil bli holdt underveis. Ta på gode sko for vandringen. Det vil bli satt opp transport fra Vålerenga til Østre gravlund. Det serveres suppe underveis.
Egenandel kr. 50. Oppmøte ved Krigsskolen i Enebakkveien kl 18:00 torsdag 23. juni. Gi oss en tilbakemelding på om du kommer, så vi vet hvor mye suppe som skal kokes.
mvh
Per Arne Krumsvik
styreleder
Frelsesarmeens historiske selskap
Annonser

«Frelseskrig i en sørlandsby»

 

Boka "Frelseskrig i en sørlandsby" er skrevet i forbindelse med Grimstad korps sitt 125-årsjubileum

Boka «Frelseskrig i en sørlandsby» er skrevet i forbindelse med Grimstad korps sitt 125-årsjubileum

Innlegg under markeringen av Grimstad korps sitt 125-årsjubileum
Lørdag 23. april 2016
v/ Nils-Petter Enstad

 

Tidligere denne uka var jeg innom Norlis bokhandel her i byen og leverte noen eksemplarer av denne vesle boka som er blitt skrevet til dette jubileet. Sjefen var ikke inne, men ei ung dame tok imot dem, og sa: – Så bra at det er blitt skrevet en slik bok.

Og så kom mange av de samme god-ordene som ofte brukes om Frelsesarmeen. I dette tilfellet hadde de også en personlig bakgrunn: En gammel tante som hadde bodd alene i Oslo, og der hadde Frelsesarmeen vært det nettverket hun hadde.
Det er mange slike fortellinger rundt om i landet – også her i Grimstad.

Og det er noe av det som gjør det så spennende – kanskje også morsomt? – å arbeide med slike bøker som denne: Det er alle fortellingene man får høre. Som forfatter er jeg blitt mer og mer bevisst på dette: Historien består av fortellinger. Det vi tenker på som «historien om» – det være seg Frelsesarmeen, personer, land – er i virkeligheten en sum av fortellinger. Og som regel er mange av disse fortellingene ennå ikke blitt skrevet ned. Derfor er det å skrive om mennesker og bevegelser en dynamisk ting. Vår oppfatning av historien er under stadig forandring etter hvert som vi blir kjent med stadig nye fortellinger.

En av fortellingene jeg gjerne skulle visst mer om, er en jeg fant i soldatrulla til Grimstad korps. Noen få opplysninger som kanskje kan romme en hel roman:
Borghild Bensen fra Vik ble frelsessoldat i 1911, ennå ikke 17 år gammel. Ved innføringen er hun oppført som «ugift», men dette er senere endret til gift.
I 1918 føres hun så ut av rullen med koden «H». Det er en forkortelse for «gået til Himmelen», som det står nederst på hver side i de gamle soldatrullene. Borghild Bensen døde i en alder av 24 år.
En ung kone, kanskje også mor, som går bort. I 1918 fikk Norge de første tilfellene av den influensapandemien som i historien er kjent som «spanskesyken» – den krevde 15.000 liv bare her i landet. Borghild kan ha vært ett av disse ofrene, men dødsfallet kan selvsagt også skyldes andre ting.
En fortelling.

Grimstad ligger jo i det såkalte «bibelbeltet». I bibelbeltet har mange menigheter hatt vekkelse. Da ensein A. Kristiansen var stasjonert i Grimstad fra desember 1919 til november 1921, ble det innvidd 25 soldater; i ett enkelt møte ble det innvidd åtte. Det tyder på at enseinen hadde det man kaller «en god tid», selv om det i ettertid må medgis at for en del av de 25 ble soldattiden forholdsvis kortvarig.
En fortelling, også det.

Frelsesarmeen kom til Grimstad en aprildag i 1891.  Det var tre år og tre måneder etter at Frelsesarmeen kom til Norge, men på de tre årene og tre månedene hadde man rukket å starte virksomhet på mer enn 50 steder. Flere av disse var på Sørlandet: Arendal, Risør, Tvedestrand, Lillesand, Kristiansand – og Grimstad.
Lillesand ble en hard nøtt å knekke; så hard at man ga den opp etter to år.

På mange av disse stedene var det unge kvinner som sto i front og «åpnet ilden», som man sa. Så også i Grimstad. Jeg siterer fra en lokalhistorisk bok: «Det var to kvinner som ble satt til «å innlede felttoget» i Grimstad. Kaptein Johanne Hansen og løytnant Olivia Olsen hadde det ikke lett. Det var stor oppslutning om de første møtene, men når virksomhetens hverdagsliv begynte, meldte også de uunngåelige plagene seg. Det kunne ligge en stram eim av alkohol over lokalet når møtene begynte, og rusen kunne ofte føre til en overstadig trang til å komme med muntre tilrop av til dels tvilsomt innhold. Det var vanskelig å få ro. Men så hendte det jo at en og annen som var kommet ille ut i livet, ble truffet av budskapet, gikk fram til botsbenken og begynte et nytt liv».
I følge soldatrullene har i alt 317 soldater blitt innvidd i løpet av disse 125 årene. Det er trolig et lavt anslag, siden de eldste rullene er blitt borte.

Vi vet ikke så mye om verken Johanne Hansen eller Olivia Olsen. Jeg har i boka formodet at de var i 20-årsalderen da de kom til Grimstad. Begge ble offiserer i 1889, og de var stasjonert sammen ved flere korps. Offiserene flyttet ofte; våre to «jenter» flyttet ikke mindre enn ti ganger i løpet av tre år. Så kastet de da også inn håndkledet etter en tid. Olivia i 1895 – «Forlot Armeen», står det på kartotekkortet hennes. Johanne ga seg i 1898: «Begjært avskjed», står det om henne.
Fikk de nok av alle flyttingene? Eller var det med dem som med mange andre av disse unge kvinnene: De møtte en «kar»? De giftet seg og slo seg til ro?
Fortellinger, det også.

Grimstad korps sendte også ut offiserer. I alt 21 menn og kvinner fra denne byen meldte seg til tjeneste og ga ulikt antall år i tjenesten; noen av dem et helt liv.

Det samme gjelder de 317 – eller enda fler? – soldatene. For noen varte engasjementet i Frelsesarmeen resten av livet, for andre i noen år og for atter andre i bare noen få.

Så mange fortellinger – så mange mennesker.
Så mange bønner som er blitt bedt og så mange vitnesbyrd som er blitt avlagt. Så mange kamper som er blitt kjempet.

I sum – så langt vi kjenner den – er det fortellingen om frelseskrigen i en sørlandsby.

Takk for oppmerksomheten!

Annonser

«Menigmanns evangelium» – en klassiker

Av Nils-Petter Enstad

Boka «Menigmanns evangelium» av japanske Gunpei Yamamuro har solgt i tre millioner eksemplarer og kommet i 527 opplag.

Boka «Menigmanns evangelium» av japanske Gunpei Yamamuro har solgt i tre millioner eksemplarer og kommet i 527 opplag.


I 1899 ga den unge frelsesoffiseren Gunpei Yamamuro ut en bok på japansk som fikk tittelen «Menigmanns evangelium». Den engelske tittelen er «The Common People’s Gospel». Boka solgte i tre millioner eksemplarer, bare i Japan, og er kommet ut i fantastiske 527 opplag. Trolig har ingen annen bok av en forfatter med bakgrunn i Frelsesarmeen solgt i flere eksemplarer.
Gunpei Yamamuro ble født i 1872 og døde i 1940. Han var den første japanske frelsesoffiseren som fikk kommandørs rang. Boka om ham, skrevet av den ovenfor nevnte David Ramsey, heter «Salvationist Samurai»; en referanse til den kjente, japanske «krigerkasten». I forordet til sin bok skriver han: «Da jeg var 16 år gammel arbeidet jeg i et trykkeri i Tokyo. Jeg hadde da erfart frelsen gjennom troen på Jesus Kristus og hadde gitt mitt liv til Gud.»

Kristen
Da Frelsesarmeen kom til Japan i 1895 hadde Gunpei allerede vært en kristen i flere år. På det tidspunktet var han student ved universitetet.
Jeg har latt meg fortelle at han ikke hadde sluttet seg noe kristent trossamfunn på den tiden, blant annet fordi han ikke delte de eksisterende kirkenes syn på dåpen. De kirkene det var snakk om, var trolig den katolske, den anglikanske og muligens metodister og baptister. Jeg har også blitt fortalt at da han ikke fant noen kirke som kunne forrett dåp med et innhold som stemte med hans egen forståelse, valgte han å la Gud selv forrette dåpen. Det gjorde han ved å gå ut i et sterkt regnvær og stille seg under den vannstrømmen.
I «The History of The Salvation Army», bind 4, omtales han som en av «the earliest captures» i Frelsesarmeen, ikke ved at han ble omvendt i armeen, men ved at han sluttet seg til. Han var den første japaner som ble frelsesoffiser i Japan, og ble utnevnt til løytnant og kort etter redaktør for det japanske Krigsropet.

«Menigmanns evangelium»
Boka «Menigmanns evangelium» skrev han ferdig under sin bryllupsreise i 1899.
Først i 1988 kom boka i engelsk oversettelse. Arnold Brown, som var Frelsesarmeens general fra 1977 til 1981, forteller at den daværende lederen for Frelsesarmeen i Japan, David Ramsey, hadde gitt ham et utkast til en engelsk oversettelse av boka og bedt ham, som da var pensjonert, om å gi teksten en litterær form. Brown, som var en begavet språkmann og kommunikasjonsmann, følte det som en ære å bli bedt om dette, men skriver også at det ble mye mer krevende enn han hadde sett for seg. Men i 1988 forelå den.
20 år senere ble den tatt fram igjen, og man ga teksten en ny bearbeidelse, og den kom ut i en bokserie som heter «Classic Salvations Texts».

Apostel
Selv støtte jeg på Yamamuros navn første gang som kadett i 1971.
På oppholdsrommet til mannlig avdeling på Krigsskolen lå en årgang av Krigsropet fra 1904. Jeg var allerede den gang mer enn alminnelig opptatt av historien, og leste årgangen fra perm til perm en rekke ganger i løpet av det første året som kadett (Jeg kan ikke påstå jeg leste den «sønder og sammen», for den var nokså fillete alt i utgangspunktet).
Der leste jeg at en av gjestene ved Frelsesarmeens årskongress i 1904 hadde vært «stabskaptein G. Yamamuro». Etter kongressens slutt hadde de internasjonale gjestene hver sin hilsen til det norske frelsesfolket.
Yamamuros hilsen husker jeg: «Føy et kapittel til Apostlenes gjerninger ved selv å være en apostel!»

Oversettelse?
Yamamuros bok selges fremdeles i Japan. Kanskje burde den også oversettes til norsk? I så fall vil han bli en av de ytterst få kristne, japanske forfattere som er oversatt til vårt språk. Jeg kjenner bare til at det samme har skjedd med enkelte av skriftene til Toyohiko Kagawa (1888-1960). Han var en kristen pasifist som forkynte evangeliet og kjempet for arbeiderklassens rettigheter i sitt hjemland.
Jeg tror Kagawa og Yamamuro ville kledd hverandre. Sistnevnte var ikke bare «samurai» for Vårherre; en annen av biografiene om ham heter «Fredens soldat».

Annonser

Einar Holberg til minne

Major Einar Holberg er forfremmet til herligheten i en alder av 91 år.

Major Einar Holberg er forfremmet til herligheten i en alder av 91 år.

Våren 1960 flyttet mine foreldre til Frogner i Oslo, og søsteren min og jeg begynte på Frelsesarmeens søndagsskole på Majorstua. Min søndagsskoleklasse het «Daniel» og som lærer fikk jeg en koselig kar som jeg etter hvert lærte å kjenne som Einar Holberg. På den tiden tror jeg han var redaktør for Frelsesarmeens barneblad «Den unge soldat» – et blad vi fikk utdelt hver søndag ved samlingens slutt.

Drøyt ti år senere fikk jeg ham som lærer på Frelsesarmeens krigsskole.             Allerede som ung frelsessoldat i hjembyen Rjukan hadde han forelsket seg i lederen for menigheten, den seks år eldre kapteinen Ruth Krogh. Hva som må ha vært av skepsis i utgangspunktet, overvant han den med den tålmodigheten som var et av hans karaktertrekk, og i 1954 sto bryllupet. Sammen var de stasjonert både i Norge, Danmark og England og fikk to barn.

De var et par som supplerte hverandre både menneskelig og når det gjaldt begavelse. Der hun var spontan og sprudlende, var han nøktern, men alltid vennlig. Hun var glad i å prate med folk, han var vant til å vente på henne. Som forkynner var han mer preget av å være lærer enn vekkelsespredikant. Som administrator hadde han oversikt og var á jour.

I 1992 ble begge pensjonert etter til sammen 94 års tjeneste som frelsesoffiserer.             Det er mindre enn et år siden Ruth gikk bort. Det er bare noen uker siden jeg snakket med Einar i Templet. Da var han som han hadde vært mesteparten av de mer enn 55 år som er gått siden søndagsskoleklassen «Daniel» samlet seg i Frelsesarmeen på Majorstua.

Jeg vil tro han sovnet stille inn. Det ville være i pakt med hele hans vesen.
Han ble 91 år gammel.

Nils-Petter Enstad

Grimstad korps 125 år

Frelsesarmeens lokale i Grimstad (Foto: Nils-Petter Enstad)

Frelsesarmeens lokale i Grimstad (Foto: Nils-Petter Enstad)

I løpet av våren 2016 skal Grimstad korps feire sitt 125-årsjubileum.

I den forbindelse er det tanken at jeg skal lage et lite jubileumshefte om menigheten og dens liv og virke. Til dette heftet er jeg på jakt etter bilder fra Grimstad korps.

Jeg utfordrer derfor alle som har eller hat hatt tilknytning til Grimstad korps – som soldater, offiserer eller på annen måte – til å lete gjennom sine album og andre gjemmer og se om de har noen bilder fra denne tiden, og sende disse til meg, enten fysisk eller digitalt. Papirbilder vil jeg kunne scanne og så returnere.

Jeg er også på jakt etter gode fortellinger fra menighetens liv og historie; begivenheter, navn – alt har interesse.

Ta i første omgang kontakt via e-post, eventuelt som en privat melding via Facebook, og så avtaler vi nærmere.

Beste hilsen

Nils-Petter Enstad
nenstad@gmail.com

Evangeline Booth 150 år: Frelsesarmeens første, kvinnelige general

General Evangeline Booth, drapert i Frelsesarmeens flagg

General Evangeline Booth, drapert i Frelsesarmeens flagg

Av Nils-Petter Enstad
«Den kvelden ble Frelsesarmeen født» skal William Booth ha sagt i ettertid om datoen 2. juli 1865. På en spasertur gjennom øst-Londons gater hadde han fått for seg hva som skulle være hans kall for resten av livet: Å arbeide blant de dypest falne menneskene, først og fremst i London, senere over hele verden. «Gå etter syndere, og gå etter de verste» var en annen formulering han huskes for.
Da han kom hjem denne sommerkvelden og erklærte til sin kone at han hadde funnet sin livsoppgave, hadde hun kort tid før fått vite at hun ventet ekteparets sjuende barn. Barnet ble født første juledag det samme året. Det ble en jente og hun fikk navnet Evangeline.

Den nyfødte jenta skulle bli en av de mest markante lederskikkelsene i Frelsesarmeens historie. I motsetning til tre av de fire søstrene sine giftet hun seg aldri og fikk heller ikke egne barn. I stedet tok hun i mange år ansvaret for søsteren Marian, eller Marie, som hun ble kalt. Hun var halvannet år eldre enn Evangeline, men sterkt funksjonshemmet etter en ulykke i barndommen.
Da hun ble født, hadde moren hennes, Catherine Booth, akkurat lest romanen «Onkel Toms hytte», «den lille boka som startet denne store krigen», som president Abraham Lincoln skal ha sagt til bokas forfatter. En nøkkelfigur i romanen er den vesle jenta Eva, som blir svært knyttet til slaven «Onkel Tom». Catherine ville derfor at den nyfødte jenta skulle hete Eva. William hadde ikke helt sans for dette navnet, så han skrev «Evelyne» inn i papirene da fødselen ble meldt til myndighetene. Men i praksis ble hun gjerne kalt «Eva», og da hun som voksen ble leder for Frelsesarmeen i USA, tok hun «Evangeline» som sitt fornavn.

Frelsesoffiser
Sammen med den to år yngre søsteren Lucy, var Eva den eneste av ekteparet Booth ni barn som ble født inn i Frelsesarmeen. Og som resten av søskenflokken, ble det forventet av henne også at hun skulle gå inn i frelseskrigen.
Allerede som 15-åring arbeidet hun på full tid som frelsesoffiser, og 21 år gammel ble hun leder for arbeidet i et område der motstanden mot Frelsesarmeen var spesielt sterk. Vi skriver 1886, og det var bare noen få år siden organisasjonen hadde endret navn fra «Den Kristne Misjon» til Frelsesarmeen. Med sin kompromissløse kamp mot rus og alt som fulgte i kjølvannet av det, fikk Frelsesarmeen mektige fiender som lett klarte å mobilisere bermen og pøbelen til å gjøre jobben for seg.
Det ble sagt at når det var bråk et sted, var William Booths forslag til løsning det samme hver gang: «Vi sender Eva!» Det samme sies for øvrig om Eva eldste søster, Catherine. Også da var Williams løsning å sende en av døtrene sine: «Vi sender Kate; hun er vårt beste kort!» Men Kate gjorde hovedsakelig tjeneste på det europeiske kontinentet; Eva tjenestegjorde i England fram til 1896. Da ble hun sendt til USA, og det var i Amerika hun ble det meste av sitt voksne liv.

Familiekonflikter
Evas tjeneste i Frelsesarmeen ble i ikke liten grad styrt av konflikter og tragedier innen familien Booth. Hennes første beordring til USA var en av disse. Hennes bror Ballington, åtte år eldre enn henne selv, hadde siden 1886 vært leder for Frelsesarmeen i USA. Nå hadde han fått en annen ordre, men nektet å adlyde. I stedet startet han en ny bevegelse – «Volunteers of America» – og forsøkte mer eller mindre å «kuppe» hele den amerikanske Frelsesarmeen inn i sin nye bevegelse. Da Eva kom til New York og ville gå inn på sitt nye kontor, oppdaget hun at inngangen til hovedkvarteret var blitt blokkert av Ballingtons støttespillere. Ifølge myten skal hun da ha klatret opp brannstigen, og tatt seg inn via et vindu. Da de ansatte begynte å bue mot henne, skal hun ha tatt tak i et amerikansk flagg som sto der, drapert seg i det, og sagt: – Tør dere bue mot det også?
Da skal buingen ha stanset.
Et slikt teatralsk opptrinn var på mange måter typisk for Eva Booth: Hun var god på iscenesettelse.
Allerede året etter fikk Eva ordre som leder for Frelsesarmeen i Canada, og ble etterfulgt av sin søster Emma og hennes mann.
De første årene av det 20. århundre ble imidlertid turbulente for familien Booth. Ved selve århundreskiftet gikk alt tilsynelatende på skinner. William, som var blitt enkemann allerede som 60-åring, var i sin fulle kraft og reiste verden rundt på sine kampanjer. Eldstesønnen Bramwell hadde alle tråder i sin hånd i kraft av sin stilling som «Chief of the Staff» ved Det internasjonale hovedkvarteret. Catherine og hennes mann Arthur Booth-Clibborn gjorde en fremragende jobb som ledere i Frankrike, broren Herbert og hans kone det samme i Australia og søsteren Emma og hennes mann ledet arbeidet i USA. Den yngste søsteren Lucy og hennes svenske ektemann Emmauel Booth-Hellberg ledet arbeidet i Sveits, og Eva ledet arbeidet i Canada.
Men i 1902 raknet dette bildet. Det begynte med at ekteparet Booth-Clibborn trakk seg fra Frelsesarmeen og sluttet seg til den forholdsvis ekstreme helbredelsespredikanten John Alexander Dowie og hans sekt «Zion City» i Illinois, USA. De trakk seg ut igjen av sekten, men kom aldri tilbake til Frelsesarmeen. Resten av livet var «Marskalken», som Catherine Booth-Clibborn gjerne ble kalt, verdensevangelist på frilansbasis.
Samme året valgte Herbert Booth å trekke seg fra Frelsesarmeen. Han hadde i lang tid hatt en konflikt med sin bror Bramwell om ledelsesstrukturen i Frelsesarmeen. Også han ble uavhengig evangelist, og ble dessuten en pioner innen bruk av film i kristen forkynnelse og informasjonsvirksomhet.
I 1903 omkom Emma Booth-Tucker i en jernbaneulykke i USA, 43 år gammel. Hun og ektemannen hadde seks barn sammen, den yngste var bare året da moren døde. I 1904 reiste enkemannen og de seks barna tilbake til England, og Eva ble igjen leder for arbeidet i USA. Da hadde hun vært i Canada i åtte år.

Canada
Frelsesarmeen i Canada vokste i Eva Booths lederperiode i Canada. Idérik og framtidsrettet som hun var, skapte hun både oppmerksomhet og interesse. Ikke minst bidro hun til å gjøre sykkelen til et redskap i frelseskrigen. Fra å ha vært et leketøy for overklassen fra 1820-tallet, ble sykkelen mer og mer allemannseie mot slutten av århundret, og ble særlig populær blant kvinner. Takket være sykkelen kunne kvinnene kvitte seg med korsetter og trange kjoler. Kvinnesaksforkjemperen Susan Anthony uttaler i 1896: «Sykling har gjort mer for å frigjøre kvinnene enn noe annet i verden».
Noen reagerte selvsagt negativt på at kvinnelige frelsesoffiserer kjørte rundt på sykler. Da Eva Booth, selv en ivrig syklist i disse årene, ble konfrontert med at «Mesteren syklet ikke», svarte hun kontant: «Han snakket aldri i telefonen heller.»
Den mest kjente begivenheten fra Eva Booths periode i Canada er knyttet til gullrushet i Alaska. I 1897 ble det funnet gull i elven Klondyke i Yukon-territoriet, som den gang tilhørte Canada. Det ga støtet til den rene folkevandring til Alaska og det ble raskt etablert en rekke lokallagsamfunn preget av gullgravere, men også av lovløshet. En av de mest kjente skikkelsene i denne tiden var Jefferson Randolph Smith, mest kjent som «Soapy Smith» (Sleipe Smith). Han styrte byen Skagway fra sin bar, og ved hjelp av sin nokså hardkokte bande.
Eva mente at gullgraverne var en naturlig misjonsmark for Frelsesarmeen. Hun reiste til Skagway og ble der en periode. Hun hadde lange samtaler med «Soapy Smith», og skal både ha bedt for ham og med ham. Ikke lenge etter den siste samtalen deres, ble «Soapy Smith» skutt i et gjengoppgjør, 37 år gammel.

USA igjen
I 1904 vendte Eva Booth tilbake til USA. Med unntak av de fem årene hun var Frelsesarmeens verdensleder, skulle dette bli hennes hjemland resten av livet. Hun ble også amerikansk statsborger.
Det hadde etter hvert festet seg en praksis som gikk ut på at en landsleder ikke skulle være på samme post i mer enn fem år. Eva ledet Frelsesarmeen i USA i 30 år. Rundt 1920 begynte hennes bror, som nå var Frelsesarmeens general, å snakke om at hun burde være forberedt på å flytte snart. Det var hun ikke forberedt på, og hun ønsket det heller ikke. Det ønsket delte hun med en samlet Frelsesarmé i USA. De ønsket å beholde sin «commander», som var tittelen de omtalte henne med.
I første omgang ga generalen henne et løfte om at hun skulle få bli i USA i to år til. Da de nærmet seg slutten, gikk det ut en melding i amerikanske medier om at «the commander» skulle forflyttes. Imidlertid hadde ikke Eva selv fått noen slik beskjed, og generalen gikk selv ut og dementerte nyheten. Ingen frelsesoffiser skal få vite sin nye oppgave gjennom media, var hans kommentar. Han hadde nok også i tankene hva som hadde skjedd forrige gang et medlem av familien Booth skulle flyttes fra USA mot sin vilje. Ballingtons «Volunteers of America» ble aldri noen reell «konkurrent» til Frelsesarmeen, men Eva hadde en helt annen posisjon i folks bevissthet enn Ballington hadde hatt. Selv avviste Eva kontant at hun ville stille seg i spissen for en alternativ, amerikansk frelsesarmé, og sa at hun ville forholde seg lojalt, om enn motvillig, til en ny ordre. Men at det var en viss usikkerhet med tanke på hennes framtid, plaget henne og var trolig en medvirkende årsak til at hun hadde flere sykmeldinger.
Samtidig utviklet det seg en annen konflikt mellom henne og broren. Den gjaldt Frelsesarmeens struktur, og behovet for et noe mer demokratisk system, for eksempel når det gjaldt utnevnelse av general og verdensleder.
Dermed var det duket for det siste, store drama i familien Booth.

Den store krisen
Eva spilte en nøkkelrolle i det drama som utviklet seg i årene 1928/1929 da hennes bror Bramwell, mot sin vilje, ble pensjonert og fjernet fra stillingen som Frelsesarmeens verdensleder. Langt på vei kan man si det var hun som dro hele prosessen i gang.
Bramwell Booth hadde vært Frelsesarmeens general siden 1912. Han var blitt utpekt til denne posten av sin far, som døde det året. I stiftelsesdokumentene til Frelsesarmeen var det bestemt at den sittende general skulle utpeke sin etterfølger. I 1904 hadde imidlertid denne bestemmelsen fått en tilføyelse: Dersom generalen døde uten å ha pekt ut noen etterfølger, eller generalen ikke lenger fungerte i stillingen, kunne stabssjefen innkalle lederne for Frelsesarmeens arbeid i alle land til et rådsmøte som så skulle peke ut en ny general.
William Booth selv hadde nok sett for seg at stillingen som general skulle være mer eller mindre forbeholdt medlemmer av hans egen familie. Han mente at den som naturlig burde overta etter Bramwell, burde være den ett år yngre broren Ballington. Dette ble uansett ikke aktuelt i og med at Ballington forlot Frelsesarmeen allerede i 1896; han levde ellers ti år lenger enn sin bror.
Bramwell selv hadde etter all sannsynlighet satt opp sin datter Catherine Bramwell-Booth som sin etterfølger.
Eva hadde flere ganger tatt opp med sin bror at ordningen med at den sittende generalen pekte ut sin etterfølger, burde opphøre med ham. Det var Bramwell dypt uenig i. Eva fikk tvert imot inntrykk av at han kunne tenke seg å få fjernet bestemmelsen fra 1904. Eva var ikke den eneste offiseren i ledende stilling som var opptatt av dette, og enkelte hadde nok opplevd at deres karriere ble parkert eller ført inn på et sidespor etter at de hadde tatt opp dette temaet med generalen.
Bramwell Booth hadde alltid hatt et sterkt behov for å ha kontroll, og dette behovet økte med alderen. Han ble også mindre og mindre mottakelig for andre oppfatninger enn sine egne. Også når det gjaldt den fysiske helsen, ble han merkbart svekket, og på våren i 1928 var det liten tvil om at den da 72 år gamle Bramwell Booth ikke lenger var i stand til å fylle rollen som Frelsesarmeens verdensleder.
Torsdag 12. april var siste gang han var på sitt kontor i Queen Victoria Street nr. 101. Datteren hans hevdet senere i en bok om faren at det som hadde forårsaket helsesammenbruddet umiddelbart etter denne dagen, var at generalen hadde fått vite at en korrespondanse mellom ham og Eva om general-spørsmålet var blitt kopiert og sendt til samtlige landsledere i verden. Ikke nok med at Eva hadde distribuert en korrespondanse Bramwell regnet som fortrolig, men i tillegg viste det seg at flere kommandører som Bramwell hadde regnet som sine lojale støttespillere, delte Evas oppfatning i saken.
I november 1928 mottok generalens nestkommanderende, stabssjef Edward Higgins, et formelt krav fra åtte kommandører om å innkalle «Det høye råd» for å drøfte om general Bramwell Booth skulle løses fra sin stilling eller ei.

Det Høye Råd
Allerede 8. januar 1929 samlet 63 ledere fra hele verden seg på Frelsesarmeens konferansested Sunbury Court utenfor London. Det ble en samling med mange følelser. Med unntak av generalens aller nærmeste familie, innså de fleste at Bramwell Booth trengte avløsning. I rådet kjempet både generalens kone, to av hans døtre og den yngste søsteren Lucy mot at Bramwell Booth skulle pensjoneres. På motsatt side fant man både generalens søster Eva og den tidligere svogeren Frederick Booth-Tucker.
Eva var klar over at hun kunne være aktuell som brorens etterfølger, og hadde et ambivalent forhold til dette. Men hun lot seg nominere, og valget sto mellom henne og kommandør Edward Higgins, som hadde vært brorens stabssjef de siste årene. Ved voteringen fikk Higgins 42 stemmer, mens Eva Booth fikk 17. Hun kunne reise tilbake til USA og fortsette som «commander» over de amerikanske frelsessoldatene.
Bramwell Booth døde i juni 1929. Eva hadde bedt om å få møte ham da hun var i London i forbindelse med Det høye råd, men dette ble avvist av hennes svigerinne, og hun fikk aldri møte sin bror igjen.

Krevende tid
Kommet tilbake til USA ble hun og Frelsesarmeen stilt overfor en stor og krevende oppgave: Den store depresjonen, med børskrakk, arbeidsløshet og nød. For mange ble Frelsesarmeens matstasjoner og herberger det eneste alternativet til ren sult og uteliggertilværelse. Det var en travel tid, og Frelsesarmeen tok opp store lån for å kunne bygge institusjoner som kunne møte folks behov. Men samtidig var hun opptatt av å presisere hva som var viktigste: «Forkynn Kristus! Forkynn hans fødsel! Forkynn hans liv og tjeneste! Forkynn hans kjærlighet! Forkynn hans lidelse! Forkynn hans kraft! Forkynn ham!»
I 1934 var det duket for et nytt generalvalg i Frelsesarmeen. Edward Higgins hadde tidlig bestemt at han ville gå av når han fylte 70 år. Med det forsøkte han trolig også i gi et signal om hva han mente var en passende pensjonsalder for en general. Bramwell Booth hadde vært 72 år da man forsto at han burde få avløsning, og Higgins ønsket nok ikke å komme i en tilsvarende stilling.
Mens det i 1929 bare hadde vært to kandidater på valg, ble det foreslått hele sju ved samlingen i 1934. Blant disse var både Eva Booth og hennes niese Catherine Bramwell-Booth. To av de foreslåtte kandidatene ønsket ikke å stille, og ved voteringen fikk Eva 32 av de 47 stemmene. Niesen Catherine, som skulle la seg nominere til generalstillingen ytterligere to ganger uten å bli valgt, fikk fire stemmer.
Den nye generalen var 69 år gammel, ett år yngre enn sin forgjenger.

General

Offisielt portrett av Frelsesarmeens general

Offisielt portrett av Frelsesarmeens general


Evangeline Booth var Frelsesarmeens verdensleder i fem år, fram til 1939. I utgangspunktet hadde hun tenkt å trekke seg tilbake da hun ble 73, samme alder som hennes bror hadde da han gikk av. Men hun utsatte dette i ett år, noen hun ifølge en av hennes etterfølgere, Albert Orsborn, senere angret på.
Eva Booths fem år som general ble en periode med sterk ekspansjon for Frelsesarmeen. Arbeid ble tatt opp i en rekke nye land, blant annet i Singapore, Mexico og Filipinene.
Med sin sans for drama, for gode replikker og sin kreative allsidighet, ble hun litt av en medieyndling. Hun skrev både tekster og musikk til flere sanger. Da hun etter generalvalget i 1934 flyttet tilbake til England, ble hun spurt om hun hadde med seg noe som skulle fortolles. – Det mest verdifulle jeg eier, er Bibelen min, svarte hun.
Det finnes mange anekdoter om hennes gode replikker: En journalist spurte henne om hun virkelig trodde verden kunne bli et bedre sted, fikk til svar: – Jeg forsøker å gjøre den til det. Hva kan du bidra med?
En annen journalist nevnte hennes sivilstand som ugift, og lurte på hvordan hun hadde «sluppet unna». Leende svarte hun at hun hadde da ikke gitt opp håpet ennå…
Det er liten tvil om at den ugifte generalen hadde sans for mannlig sjarm. Hennes privatsekretærer var stort sett pene, sjarmerende yngre menn. Hun kom da også fra en familie der samtlige av de av hennes søsken som giftet seg, fikk store barneflokker. Hun hadde også sans for komplimenter, og var opptatt av å ta seg godt ut. Til hun var over 70 år svømte hun regelmessig for å holde seg i form. En av hennes medarbeidere sa det slik: – Hun likte smiger, fordi hun var et menneskelig vesen. Samtidig kunne hun ikke fordra smiger, for hun var en god menneskekjenner.
Selv fikk hun ingen egne barn, men adopterte ei jente som het Pearl. Hun ble senere frelsesoffiser selv, og slik fikk Eva, litt ad omveier, sin egen familie, i tillegg til de store familiene som enten bar Booth-navnet, eller tilhørte Frelsesarmeen.

Preget av Amerika?
Da Eva Booth ble Frelsesarmeens general, hadde hun bodd på det amerikanske kontinent i 38 år. Hennes forgjengere hadde bodd og tjenestegjort i Storbritannia hele sitt liv. Mange var derfor spent på hvor «amerikansk» den nye generalen ville være, sammenliknet med eksempelvis Edward Higgins.
Det var også en kjent sak at den nye generalen var en forholdsvis utålmodig leder, slik også hennes far og bror kunne være til tider.
Noe av det første den nye generalen gjorde, var å annonsere 1935 som et år for en verdensvid vekkelseskampanje. Kampanjen fikk betegnelsen «Verden for Gud», oppkalt etter en sang hun selv hadde skrevet i ukene fra hun ble valgt i august 1934 og at hun tiltrådte i november samme år.
Hennes fem år som general var preget av en omfattende reisevirksomhet, først og fremst for å forkynne evangeliet. Det hadde vært hennes viktigste lidenskap helt siden hun hun var barn og hadde møter for dukkene sine.
I juni 1939 samlet Frelsesarmeens Høye Råd seg for tredje gang for å velge bevegelsens femte general. Ikke mindre enn ti kandidater ble foreslått, men fem av dem ønsket ikke å stille. Først etter fire voteringsrunder var resultatet klart. Da fikk lederen for Frelsesarmeen i Canada, kommandør George Carpenter det to-tredjedels flertall som var påkrevd for å bli valgt. Carpenter hadde fått flest stemmer ved hver eneste votering. De tre det sto mellom til slutt, var ham selv, Eva Booths niese Catherine Bramwell-Booth og den daværende lederen for Frelsesarmeen i Skottland og Irland, kommandørløytnant Albert Orsborn. Sju år senere skulle han bli ny general etter George Carpenter. Catherine Bramwell-Booth, som aldri ga opp håpet om å bli Frelsesarmeens verdensleder, var da kandidat for siste gang.
George Carpenter var 67 år gammel da han ble valgt til general. På grunn av verdenskrigen, gikk han ikke av før i 1946, 74 år gammel, og han døde allerede året etter.

«Guds kjærlighet»
I november 1939 tok Eva Booth farvel med de britiske øyer for siste gang, og reiste tilbake til USA, der hun hadde bodd mesteparten av sitt liv. Hun slo seg ned i New York, og brukte de siste årene av sitt liv til blant annet å skrive bøker. Da Frelsesarmeen fikk ny krigsskole i Atlanta, Georgia, ble den kalt opp etter henne. Det vanlige hadde vært å kalle opp krigsskolen etter hennes far.
I juli 1950 ble hun rammet av blodpropp og døde, 84 år gammel. Kort tid før hadde hun sagt at hun hadde et ønske om å stå på en talerstol enda en gang. «Jeg holdt min første preken som barn over emnet «Guds kjærlighet». Det emnet skulle jeg gjerne tale over én siste gang», sa hun til en av sine medarbeidere. Slik ble det ikke. I stedet kan man kanskje si at hele hennes liv var en preken over emnet «Guds kjærlighet».

Litteratur:
Coutts, Frederick: The Better Fight. The History of The Salvation Army, vol VI (London, 1973)
Larsson, John: 1929. A crisis that shaped The Salvation Army’s Future (London, 2009)
Troutt, Margaret: The General was a Lady. The story of Evangeline Booth (Nashville, 1980)

 

Antikvariat Salvata: Boktilbud fra tidligere tider

Frelsesarmeens forlag ga ut en rekke slike bøker på 1950- og 60-tallet.

Illustrasjonsfoto: Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens Historiske Selskap har mottatt en del eldre bøker utgitt av Frelsesarmeen som vi ønsker å tilby til den som er interessert i Felsesarmeens historie. Selskapet ser dette som en del av sitt oppdrag om å formidle armeens historie.

Listen nedenfor er et lite utvalg av hva vi har, og skulle det være interesse for titler som ikke står på denne listen, er det selvsagt bare å sende forespørsel til selskapet@frelsesarmeen.no

Bøker kan leveres og avhentes på Frelsesarmeens hovedkvarter (T.I. Øgrims plass) eller de kan sendes med post (porto vil så komme i tillegg).

Håper dere vil synes at dette er en interessant tjeneste. Inntektene av salget vil gå uavkortet til Selskapets virksomhet.

Følgende titler er tilgjengelig:

Gjennom 40 år. Festskrift i anledning Frelsesarmeens 40 års jubileum i Norge. Kr. 100
Kringsjå over Frelsesarmeens Slum- og redningsvirksomhet gjennom 50 år. Kr 100
Kaare Westergaard: Hans navn var Jan (roman). Kr. 50
H.A. Tandberg: Gråspurv og andre dikt. Kr 50
Clara Thue Ebbell: Det går et stille tog (Roman) Kr. 50
Henry Hom: Solkskinnskommandøren Th. Westergaard (Biografi) Kr 50
Ungdomsfana 1950 (Årssett av tidsskriftet) Kr 100
Ungdomsfana 1955 (Årssett av tidsskriftet) Kr 100
Den unge soldat 1955 (Årsett av søndagsskolebladet) Kr 100
Frelsesarmeen – dens opprinnelse og utvikling kr. 50
Tandberg/Raubakken: Hæren Gud ga våpen. Kr 50.
Bjørndal: Våget ikke å nekte Gud vårt liv Kr 40
Lundin: Predikande kvinnor och gråtande män Kr 200.

Med ønske om en god advendtstid

Per Arne Krumsvik
styreleder Frelsesarmeens Historiske Selskap

Årsmøte i Frelsesarmeens Historiske Selskap

Kommandør Anna Hannevik på talerstolen

Kommandør Anna Hannevik på talerstolen

 

Frelsesarmeens Historiske Selskap hadde sitt fjerde ordinære årsmøte i Frelsesarmeens lokale på Majorstua i Oslo lørdag 7. november.

Selskapet har 150 medlemmer spredd over hele landet. Til årsmøtet var 16 medlemmer møtt fram.
Pensjonert kommandør Anna Hannevik (90) kåserte levende om sin kontakt med familien Booth, og i særdeleshet med W. Wycliffe Booth, som hun var privatsekretær for i tre år. Det hadde vært tre travle og intense år. Å få ny sjef etter tre år, beskrev hun slik: – Da kunne jeg slutte å løpe, og begynne å gå igjen…
Årsmøtet behandlet Selskapets årsmelding og valgte styre for neste arbeidsår.
Styret har denne sammensetningen: Per Arne Krumsvik, Askim korps (leder), og styremedlemmene Rune Isegran, Moss korps, Emil Skartveit, Lillestrøm korps, Synneva Vestheim, Templet korps, Rebecca Solevåg, Stavanger korps og Nils-Petter Enstad, Arendal korps. Varamedlem til styret er Marta Maria Espeseth, Hallingdal korps.

Frelsesarmeens Historiske Selskap er åpent for alle interesserte. Kontingenten er kr. 250,oo pr. år. For dette får man minst ett tidsskrift i året, og dessuten de bøkene selskapet gir ut.

Medlemskap kan tegnes her: Innmeldingsskjema

«Djeveløyas befrier»

Av Nils-Petter Enstad

Djeveløya, eller Île du Diable, på fransk, er en liten øy i Atlanterhavet, utenfor kysten av den gamle kolonien Fransk Guyana. Her hadde den franske staten en beryktet fangekoloni i nesten hundre år, fra 1852 til 1946.

En av de mest kjente fangene på denne øya var militærkaptein Alfred Dreyfus, som i 1894 ble dømt for spionasje i Frankrikes største rettsskandale gjennom tidene. Til tross for at det nesten umiddelbart ble klart at han var uskyldig, ble han holdt internert på Djeveløya helt til 1906. Den viktigste årsaken til at han ble dømt, var rett og slett at han var jøde. At straffekolonien ble avviklet, skyldtes ikke minst en fransk frelsesoffiser ved navn Charles Pean. I historien huskes han som «Djeveløyas befrier».

Fra landbruk til teologi

Charles Pean var en sentral Frelsesarmé-leder i Sveits og Frankrike, men huskes best som "Djeveløyas befrier".

Charles Pean var en sentral Frelsesarmé-leder i Sveits og Frankrike, men huskes best som «Djeveløyas befrier».

Charles Pean var født i Paris i 1901. Som ung studerte han først landbruk, men gikk så over på teologi. I 1919 ble han med i Frelsesarmeen, og etter å ha fullført en bachlorgrad i teologi, ble han offiser i Frelsesarmeen. Han var opptatt i menighetsarbeid, og underviste ved Frelsesarmeens krigsskole.
En avisartikkel om forholdene på Djeveløya tente ham med den blandingen av opprør og medmenneskelighet som har ført til mange reformer i tidens løp. I 1928 fikk han mast seg til å få reise ut og se forholdene med sine egne øyne, men måtte først overvinne skepsis både hos Frelsesarmeen og hos myndighetene. Det var særlig situasjonen for de såkalt «frigitte» som opptok ham. Etter at selve straffen var sonet, måtte fangene nemlig bli i kolonien i like lang tid som det dommen hadde lydt på. Det var da den virkelige straffen begynte, mente de som opplevde dette.

Plan
Etter tre måneder reiste Pean tilbake til Frankrike og skrev en rapport om det han hadde sett og hørt. Han hadde pådratt seg en tropisk feber mens han var i fransk Guyana, og brukte 18 måneder på å komme seg. I feberfantasiene ble han igjen og igjen hjemsøkt av de menneskene han hadde møtt. Da han omsider kom seg på bena, hadde han også en plan klar. Det var en langsiktig plan om å få straffekolonien avviklet, og en sosial reformplan både for de frigitte og de som ennå sonet sine dommer.
Som Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde lansert sin plan for «The Darkest England» 30 år tidligere, lanserte Pean nå en plan for det enda mørkere Guyana. Han holdt foredrag, skrev artikler og han skrev bøker. En av dem het «Kristus i de fordømtes land». Han beskrev straffekolonien som «porten til helvete».

Tre år
Det tok tre år før de franske myndighetene gav etter: Frelsesarmeen skulle få etablere et arbeid i straffekolonien.
Embetsmennene i Fransk Guyana var ikke begeistret da Pean kom tilbake, og hadde med seg flere medarbeidere. Men myndighetene i Frankrike hadde sagt de skulle få komme, og da våget man ikke å motarbeide dem direkte. Men likegyldigheten var påfallende, det samme var kynismen. Disse frelsesoffiserne gjorde vel antakelig ingen skade, direkte, tenkte de.
Det ble bygget et senter for arbeidet, og alle som ville, kunne komme til åpningsfesten og få gratis mat. Festen ga en pekepinn om hva man sto overfor av utfordringer: De som hadde sagt seg villige til å lage mat og servere, fant noe vin og havnet på rangel. Pean og hans tre medarbeidere måtte svinge seg rundt og lage mat til 200 mann, og servere dem.
Da festen var over, kom noen av gjestene tilbake og stjal alt som var av bestikk og dekketøy – tilmed snora til flaggstanga ble tatt.
– De har tatt på Dem noe som ikke en gang Gud vil kunne makte, sa guvernøren overbærende til Pean. Men Pean og hans menn ga ikke opp. De fikk bygget et hjem for frigitte i Cayenne; de fikk anlagt gårdsbruk og snekkerverksteder som skulle gi arbeid til de frigitte, og en mulighet til å tjene nok penger til billett hjem til Frankrike. Samtidig hadde de gratis kost og losji, og to franc om dagen i en slags lommepenger. Det var tallrike tilbakeslag, men frelsessoldatene reiste seg igjen hver gang. Og etter hvert så de deporterte at dette var en måte å bygge opp igjen selvrespekten på.

Rehabilitering
Mindre enn to år etter starten reiste de første frigitte fangene tilbake til Frankrike. Der ble de møtt av folk fra Frelsesarmeen, som hadde både en hybel og en jobb klar. I 1939 hadde mer enn 800 fanger vendt tilbake til hjemlandet – bare tre av dem kom i kontakt med politiet etter hjemkomsten.
Samtidig fortsatte Pean det politiske prosjektet sitt. Han skrev enda en bok, den het rett og slett «Djeveløya», og den holdt debatten om denne straffemetoden levende. I 1938 bestemte presidenten at det ikke skulle deporteres flere fanger til Djeveløya, men de som var der, måtte sone dommene sine ferdig.
Så kom krigen, og Pean, som nå var Frelsesarmeens sosialsjef i Frankrike, ble avskåret fra å gjøre noe mer med denne saken. Men de Gaulles eksilregjering tok opp Peans ideer, og i 1946, da krigen var slutt, ble det avgjort at kolonien skulle avvikles.
Charles Pean fikk i oppdrag av regjeringen å lede avviklingsprosessen. Da han kom tilbake til Djeveløya, hilste de gjenværende ham som en helt. Første påskedag – dagen for Jesu oppstandelse fra graven – i 1952 ble avviklingen offiselt markert. På Peans bryst hang Ærelegionen, som republikkens president hadde gitt ham. Alle ventet spent på Peans tale, men den ble kort. Han fikk bare sagt «Det passer bra at vi er samlet her på første påskedag», før følelsene overmannet ham og han brast i gråt. Han fikk ikke sagt mer, men budskapet ble forstått.

Lederoppgaver
Senere hadde Charles Pean en rekke lederoppgaver i Frelsesarmeen. Den siste var som sjef for arbeidet i Sveits.
I februar 1972 besøkte han Norge for å tale i møteserien «To dager omkring Guds ord». Artikkelforfatteren var den gang kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og husker den da 70 år gamle kommandørens franske spiritualitet når han sto på talerstolen.
Forfatteren Ola Bauer oppsøkte ham også, og laget et intervju for ukebladet «Vi Menn» – han var en av de få norske journalistene som forsto hva slags historisk person det var som besøkte Oslo disse vinterdagene. Djeveløya var i fokus på den tida, Henri Charrières bok «Papillion» lå under annet hvert juletre. Kommandøren ble spurt om mannen og boka, og kunne fortelle atr Charrière hadde invitert ham på middag noen måneder før. – Alt han skriver er sant. Noe annet er om alt er selvopplevd, sa «Djeveløyas befrier» til den norske journalisten med et smil.
Charles Pean ble en gammel mann. Han døde i 1991, 90 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard: GENERALEN. William Booth og Frelsesarmeen. Dreyers Forlag, 1965
Hall, Clarence: GUDS EVENTYRERE. Ansgar Forlag, 1959
The Salvation Army Year Book, 1992

Årsmøte i Frelsesarmeens historiske selskap – 2015

Det innkalles til årsmøte i Frelsesarmeens historiske selskap
lørdag 7. november kl. 12.00

Møtested: Majorstua korps, Kirkeveien 62
Årsmøtesaker: Årsmelding – regnskap – valg – eventuelt

Årsmøteforedrag:

Kommandør Anna Hannevik

Kommandør Anna Hannevik

Kommandør Anna Hannevik foredrar over emnet «Møt  kommandør Cathrine  Bramwell-Booth».
 
Kaffe og enkel bevertning

Åpent for alle medlemmer – medlemskap kan tegnes før årsmøtet settes